Den sommeren tiden stoppet

By

Når denne bloggposten publiseres, vet jeg mer. Jeg har kreft og jeg skal igjennom en stor operasjon. Året fremover vil bli tøft. Men jeg skal kjempe. Slik jeg har kjempet så mange ganger før. Denne gangen for livet. Et langt og godt liv.

Det startet med en undersøkelse for en måned siden i dag. Dette er hva jeg skrev da jeg kom hjem. Da hadde tiden stoppet. Den står fremdeles stille :

Da jeg som enogtjueåring jobbet med døende, kjente jeg på en utrolig livslyst. Gresset luktet sterkere. Fuglekvitter var vakrere. Lydene av barnestemmer så uendelig fint. Man skulle kanskje tro det var annerledes; at man ville bli fylt med dødsangst selv. At man ville bestemme seg for å leve sunt, trene mer og drikke mindre alkohol. For meg var det omvendt. Etter å ha pleid en døende på min egen alder, omfavnet jeg livet. Tok store kakestykker av det.
For en tid tilbake intervjuet jeg en som vet hun skal dø. Hun er yngre enn meg. Jeg kjente igjen følelsen da jeg dro hjem fra henne. Jeg suste i vill fart på E6 med alle vinduer åpne og musikken på fullt. Det sitret av livsglede i hele kroppen. Den kroppen jeg egentlig forakter. Den kroppen som er altfor stor. Den som beviser min svake viljestyrke. Men som tross alt holder meg i live. Holder seg frisk. Jeg omfavnet livet den dagen på vei hjem fra intervjuet med damen som vet hun skal dø.

Nå er jeg bare dritredd.

Livet ble snudd på hodet forrige torsdag. Det var en kontroll jeg gikk plystrende inn til. Litt engstelig for at legen skulle påpeke at jeg nok måtte ned noen kilo. Dette skambelagte emnet som fyller meg med selvforakt. Men denne dagen dog ved godt mot. Og planene klare for sommeren. Planer som et kvarter senere ble snudd på hodet og etterlot meg i dødsangst på Majorstua T-banestasjon i samtale med forsikringsselskapet. Det er funnet en svulst. Legen har sagt den må ut. Jeg hadde lyst til å be de kvitrende fuglene holde kjeft. De pludrende småbarna også.

Jeg er bare dritredd.

I morgen reiser resten av familien til Spania. Til stedet jeg kaller mitt paradis. Jeg blir igjen for å utredes. Den kroppen jeg forakter, men trodde var frisk, skal belyses og stikkes i av de hvite frakkene. De skal utrede det som vokser inni meg. Finne ut om det er godartet eller ondartet. Om det er spredning. Jeg vet jeg må heie på kroppen jeg forakter. Vet jeg må omfavne den. Si at vi skal klare dette uansett hva utredningen viser. Jeg må elske den kroppen som har gitt meg tre vidunderlige barn. Tre barn som ikke aner jeg nå går igjennom dette. Tre barn jeg ikke vil overføre min egen angst til. Som jeg heller vil skal vite når tiden er inne. Når jeg vet mer selv.

Her kan du lese om spiseforstyrrelsen jeg fikk som 14 åring.

Jeg er bare dritredd.

På fredag vet jeg mer, sier den hyggelige hvite frakken til meg. I dag er det tirsdag. På fredag vet jeg om operasjon skjer på Ullevål eller Radiumhospitalet. Enten på sykehuset min filmstjernepappa døde på for tretti år siden. Eller sykehuset jeg kjører forbi ofte og alltid sender en støttetanke opp til enkeltskjebnene jeg vet er der. Men før fredag skal jeg utredes. Inn i den hvite maskinen jeg fulgte pappa til for tretti år siden. En venninne skal holde meg i hånden. En Valium skal dempe angsten. Barna bader i bølgene i mitt paradis når jeg kjøres inn i den hvite maskinen. Det hjelper litt å vite. Det hjelper å vite at livet går videre, selv om mitt står stille akkurat nå.

Jeg er bare dritredd.

Her kan du lese om tiden etter operasjonen. Og her om ettårskontrollen. Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!