Katter på ville veier

Vi er på vei til Stavanger med tjue katter i bagasjerommet. Kattene har bodd hos oss i snart tretti år. Nå skal de endelig hjem.

Historien om hvordan kattene endte hos oss, startet med det første sjekkeprogrammet på TV. Knut var med. Han er mannen min.

Knut har fortalt at han tok med seg en av de tre damene fra programmet, på katteutstilling i Stavanger. Jeg har sett ham for meg på den katteutstillingen, kanskje hånd i hånd med en blond, smilende katteelsker. Der, på scenen: Persere, Bengalkatter og Tyrkiske angorakatter, kanskje med gullmedaljer rundt halsen.

Bildene i hodet mitt, har vært uforenlig med Knut, slik jeg kjenner ham. Han liker ikke sjekkeprogrammer. Han liker absolutt ikke katter.

Knut er rotete. Han hevder å ha system i rotet. Det vet jeg ikke er sant. Vi har bodd sammen i femten år. Jeg blir rotete i hodet bare av å sette mine ben inn på Knuts kontor. Ved siden av pulten har jeg sett en stor, hjemmelaget konvolutt som har stukket ut. Et liksomfrimerke er tegnet med sort sprittusj, øverst i høyre hjørnet av konvolutten.

2019 Kattetur-6739

En dag ligger  konvolutten på spisebordet.
Vi skal til Stavanger, sier Knut.

Og her sitter vi i bilen. Kattene i bagasjerommet skal hjem. De har ligget i den hjemmelagde konvolutten alt for lenge. Knut tenkte han skulle hjelpe til med salget av kattetegningene som han likte så godt den gangen i Stavanger. Det ble med tanken.
Bildene mine i hodet av den blonde, smilende katteelskeren, hånd i hånd med Knut, er byttet ut. Nå med en blond, smilende kunstelsker på vernisage, champagneglasset i den ene hånden, Knuts hånd i den andre.

Kattetegneren, Per Dybvig, har blitt en svært anerkjent kunstner. I takt med berømmelsen, har stikket av dårlig samvittighet kommet stadig oftere. Knut har tenkt at om Dybvik blir en ny Munch, vil han selv kanskje ende opp som en kunsttyv?

Han har stadig hørt små lyder fra konvolutten på kontoret. Det er han i alle fall ganske sikker på.

På vei gjennom Telemark, forteller Knut at han prøvde å få kattene hjem for noen år siden. Send dem i posten du, sa Per da Knut ringte den gangen. Konvolutten veide plutselig tusen kilo. Kattene ble værende på Knuts rotete kontor.

Det er alltid jeg som kjører når vi drar på tur. Knut sitter ved siden av og leser i NAF- veiboka. Slik får vi vite ting som har skjedd på de små plassene vi passerer eller stopper ved. De utroligste historier. Ofte vet ikke engang de lokale alt det NAF-veiboka vet om fødeplassen deres. Som i Røldal for eksempel, leser Knut. Bygda var ofte helt isolert på vinterstid frem til tidlig på 1900-tallet. Eller det vil si, posten skulle frem. Langs veien står det en minnestein over postfører G. Gurtvedt som sannsynligvis tapte ett av sine eventuelle ni liv, da han i januar 1903 ble tatt av et skred, på sin farefulle ferd over fjellet. Det var ingen som visste han var på vei, ingen som savnet ham. Han grov seg ut med posthornet etter å ha vært begravet under skredet i 56 timer.

Vi synes begge vi hører klynkelyder, var det noe som mjauet der bak? Dere skal hjem nå, sier Knut beroligende. Så synger han en kattevise han finner på selv.

2019 Kattetur-6791

Vi bestemmer oss for å sove i Røldal, ta en titt på stavkirken, kanskje lufte kattene litt. Legenden sier at middelalderkrusifikset i kirken har helbredende kraft. Hemmelige messer ble holdt på sankthansnatten, for syke eller deres stedfortredere, helt frem til 1835. Svetten fra krusifikset helbredet visstnok alle tenkelige lidelser, leser Knut.

DSCF6773Når vi parkerer bilen der vi skal bo, ser vi det skinner i et messingskilt festet på en diger stein. ”Lyftingstein” står det på skiltet. Og videre: ”Denne steinen, som veg 340 kg, vart lyft opp i fanget av Helge G Hamre (Seim) (1809-1896).” Løftet opp i fanget, ja… en så viktig hendelse, burde definitivt vært vært nedtegnet i NAFs veibok, mener Knut.

Pass godt på dem, sa Per, da Knut ringte og fortalte at  vi skulle ta kattene med hjem. De kan være ganske ville, fortsatte han litt nervøst. Det er ikke bare, bare å ha vært klemt sammen i en konvolutt i tretti år.

2019 Kattetur-6846Vi bestemmer oss for å gi kattene en minneverdig tur over fjellet. Langs Nasjonal turistveg over Ryfylke. Dels for å kompensere for Knuts dårlige samvittighet. Dels fordi vi liker å ha et prosjekt på gang når vi er på tur. Mest fordi vi har en unnskyldning for å ta en ferie før ferien.

2019 Kattetur-68622019 Kattetur-68782019 Kattetur-6898

Det er vel ikke nødvendig å fortelle at gjensynet var en rørende seanse.

Det føles tomt og stille på veien tilbake. Vi prøver å finne alle kloke ord, sagt om katter. Vi behøver ikke lete lenge, før vi finner noe som treffer oss midt i magen. Meningen med katter er at vi skal lære at ikke alt i naturen har en mening, leser Knut. Fra verdensveven denne gangen. (Garrison Keillor) Og videre, stemmen skjelver, han  tørker et rusk bort fra øyet:  Tid sammen med katter er aldri bortkastet! (Sigmund  Freud)

Foto: Knut Røthe

Katteutstillingen i Stavanger, var et samarbeidsprosjekt med tekstforfatter og bror, Håvard Dybvig. Per Dybvig, er for mange godt kjent gjennom illustrasjonene til bokseriene om Svein og rotta, samt Reven og grisungen. I 2015 debuterte han som forfatter med boken Jegeren, illustrert av Dybvig selv.
I dag bor og arbeider Per Dybvig  i Stavanger og Berlin.

 

2 kommentarer til «Katter på ville veier»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: