Livet etterpå

den

For fem år siden holdt jeg på å dø.

Ikke av kreften, den ble heldigvis oppdaget tidlig. Jeg holdt på å dø av en blodpropp i lungene, etter en fjorten timer lang operasjon.

Kirurgene fjernet milten, blindtarmen, livmoren, eggstokker, fettforklet.
De skar bort hele bukhinnen. Som man fileterer en fisk, forklarte kirurgen.
De skrapte tarmene fri for kreft. Leveren også. Til slutt fylte de buken med varm cellegift. Som et badekar, forklarte kirurgen.

Morgenen etter operasjonen, ble den ene lungen min fylt av en stor blodpropp. Den andre lungen klappet sammen. Det neste døgnet var kritisk.

Jeg tilbragte en måned på Radiumhospitalet. Deretter en måned på rehabilitering.

Da jeg kom hjem, var alt forandret.

Dagen før operasjonen.
Radiumhospitalet, Kirurgisk ekspedisjon, 9 september 2014. Klokken er 10.00

-Kan jeg få fullt navn og personnummer. Har du fulgt skjemaet du fikk tilsendt, tømt tarmen?

Hun ser på meg, et mildt blikk. Hun gjør dette hver dag, dette er rutine, tenker jeg.

-Strekk frem armen, jeg skal feste det rundt håndleddet ditt.

Armen er tung, er den min? Jeg kjenner den søte lukten fra vaflene i kafeen, får en sur smak i munnen. Telefonen til Knut ringer, han går noen skritt til siden, snur seg. Takk for at du ringte, sier han lavt.

Så, mot meg:
-Han er død.

Vi er på rommet i syvende etasje. På magen har jeg to tusjmerker. Der skal tarmen ut hvis det blir nødvendig, forklarer den unge, hvite frakken. Jeg pynter nattbordet med ting jeg har med hjemmefra. Tenker på han som er død. Han var ti år yngre enn meg, to små barn. Falt om mens han grillet på en festival nordpå. Min venninnes lillebror.

En ulykke kommer sjelden alene. Jeg presser tanken bort.

Anestesisykepleier har gått ut. Hun holdt begge mine hender i sine, sa jeg måtte hjelpe henne, være tilstede, også under operasjonen. Kjenn føttene dine på gulvet, sa hun. Kjenn at du er her med hele deg. Pust rolig.

Jeg er frakoblet. Dette er ikke meg. Jeg er ikke her. Han er ikke død.

Jeg husker maskinen som pep, husker Knuts redde blikk. Jeg husker en stemme som sier det haster, at jeg ikke puster. Jeg blir kvalt, en av de hvite frakkene tar på meg en maske. Den presser luften inn, i utakt med min rytme. Jeg vil rive den av, vil ikke dette mer. Jeg vil hjem, være frisk.
Jeg hater dette sykehuset, hater kreft.

Kreften er borte, sien mannen med den grønne frakken. Utenfor ser jeg trær, det går mot høst. På hver side av sengen, henger det poser. Noen på stativ, noen på siden av sengen. Urin og blod. Det lukter død.

Jeg går til enden av korridoren, til vinduet. Døren ut til verandaen, der røykerne sitter. Bensinstasjonen utenfor, det hvite kirkespiret, den jevne lyden av trafikk fra Ring 3. Den samme lyden som fra soverommet hjemme, bare noen hundre meter unna. I det hvite huset, der mitt liv er, der jeg burde vært nå.

Et stativ på hver side. I posene, kroppsvæsker. Morfinpumpen piper. Jeg snur, går veien tilbake mot heisen. Et par kommer ut, ser seg rundt. Hun holder ham i armen. Jeg ser hun har plastikkbåndet rundt håndleddet. Slik jeg fikk den dagen han døde. Jeg smiler oppmuntrende.

I dag er begravelsen.

Det kommer besøk. De gråter. Snakker om begravelsen, hvor jævlig det var. Snakker om de to små guttene hans, nå farløse. Snakker om hvor heldig jeg er som overlevde. Jeg gråter med dem. Tenker på mine egne barn.

 Så heldig jeg er.

97 stifter holder operasjonssåret sammen.

Nye slanger blir koblet til kroppen. Små komplikasjoner, kaller de grønne frakkene det. Smertene holder meg våken, jeg sitter i dagligstuen hele natten. En hvit frakk klapper meg på skulderen, sier det kommer til å bli bedre.

Legevisitten neste morgen, ny komplikasjon, ny slange i kroppen, ny pose på stativet. Ansiktet mitt i speilet, helt grått. Du ser mye bedre ut nå, sier de som kommer på besøk.

Jeg er så heldig.

Det har gått fem år. Graven til han som døde er vakkert pyntet. Han minnes, snakkes om, tapet er fremdeles tungt. De farløse guttene er blitt større. Vi forteller historier om ham, vil de skal huske. Huske hvor fin han var.

Det har gått fem år. Ingen grunn til å snakke mer om blodet og slangene, det grå ansiktet, redselen.  Flere har dødd etter den tid. Min eldste venninne for eksempel. Oppdaget en klump i halsen i mai, død i oktober. To morløse sitter igjen, en av dem fikk barn i fjor. Min venninne hadde vært mormor hvis hun hadde fått leve.

En venninne har mistet sin far. En venn har mistet sin mor.
Den jevne lyden av trafikk fra Ring 3 er den samme, det går mot høst.

Er det bare meg som tenker at alle går videre? At jeg fortsetter, men litt saktere, litt reddere, litt mer ensom.

De sier at jeg burde kommet over det nå, kommet meg videre. Det sier de stemmene jeg lytter til. Jeg tenker de har rett, at jeg må videre, glemme kreften. Glemme at jeg holdt på å dø. Glemme alt det dumme, tenke positivt.

Videre Lena, videre, sier jeg strengt til meg selv.

Jeg tenker på det når jeg er på kontroll en gang i året. Når jeg går forbi kafeen i første etasje, der de lager vafler. Når de hvite frakkene tar blodprøver og kjører meg inn i den hvite maskinen. Jeg tenker på det når jeg våkner om natten, våt av svette, skrekkslagen. Har jeg en kul i brystet, er den føflekken rar i fasongen, er jeg så sliten fordi en svulst vokser i hjernen min.

Jeg tenker på det når jeg skriver takknemlige oppdateringer på Facebook og får to hundre likes og hjerter.

Er det bare meg som føler alt så sterkt. Som synes jeg burde være mer takknemlig for at jeg lever. Som skammer meg for at jeg ikke alltid er det. Er det bare meg som ikke klarer å legge dette bak meg?

Videre, Lena. Videre nå.

Jeg må ikke gjøre meg til et offer. Det får være måte på selvopptatthet, er jeg kanskje narsissist?

Av skade blir man sterk, heter det seg.

«Traumatisk vekst» er et problematisk begrep. Det er enkelt å romantisere. Av skade blir man først og fremst skadet, skriver psykiater Finn Skårderud.

Jeg har lyst til å gi Skårderud en klem.


Jeg skrev denne teksten på et skrivekurs hos Aftenposten, sensommeren 2019. Teksten ble kjøpt av Kamille, som skrev den om litt for å passe deres format. Både Skårderud og Thorhallsdottir skrev kommentarer til teksten. Du kan lese den redigerte artikkelen, samt deres kommentarer her:  klikk.no.


12 kommentarer Legg til din

  1. Sol M. Olving sier:

    Du skriver så bra, jeg kjenner din angst, din fortvilelse, hvor sliten du er, og så tenker jeg på deg og Knut og alt dere har både av bekymringer og gleder. Gi Knut en klem fra meg, og du får en knuseomfavnelse❣️

    1. Lena sier:

      Tusen takk! For en varmende hilsen å få. Klem tilbake, gjerne en knuseomfavnelse!

  2. Katt sier:

    Akkurat sånn er det. Takk for at du klarer å sette ord på det jeg ikke klarer. Jeg ble selv operert for kreft i sommer, og sliter med at jeg ikke gleder meg (nok?) over å være frisk. For er jeg egentlig frisk? Det er vanskelig å tro på innimellom (hele tiden). Det er vanskelig å gå videre. Takk for at du fikk meg til å
    føle meg litt mindre alene med alle de tankene som ingen andre forstår. For legene sier jo at jeg er frisk.

    1. Lena sier:

      Takk for at du har deg berøre og for at du kjenner deg igjen. Sammen er vi jo litt mindre alene, rett og slett. Viktig for meg å få slike tilbakemeldinger. Lykke, lykke til videre. Husk de små øyeblikkene, ta vare på dem så godt du kan. Stor klem fra meg til deg.

      1. Katt sier:

        Takk 😚 kreft er no skikkelig dritt.

      2. Lena sier:

        Ja, fy søren. Noe skikkelig dritt.

  3. Ellen Marie Flø sier:

    Wow, hva du har vært gjennom… kan føle det gjennom dine ord… du skriver så utrolig godt. Alt det beste for deg og dine 🙏🏼😘

    1. Lena sier:

      Tusen takk! Alt det beste tilbake!

  4. Ola Gaute Aas Askheim sier:

    Fy fader så bra du skriver, Lena!:ol@G

    1. Lena sier:

      Tusen takk, Ola Gaute. Veldig fint å få slike tilbakemeldinger. Det inspirerer!

  5. sisselanita sier:

    Rått, ærlig og jævla vondt. Snakk om å få gjennomgå! Feilen med dette samfunnet er at tid har blitt noe som er så knapt og tilmålt at ingen rekker å komme seg, hverken i kropp og sjel før man skal være «takknemlig» og fit for fight igjen. Ønsker deg masse tid og god bedring fortsatt, selv om noen synes det er lenge siden du «var» syk. 💙

Legg igjen en kommentar til Katt Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..