Annus horribilis

Lille julaften i fjor var jeg på CC vest for å kjøpe en gave jeg manglet. Det var kaos.  Sure mennesker, krangling om parkeringsplasser, skrikende unger i altfor varme klær, lange køer, stressende julemusikk over sprakende høyttalere. I år tok jeg turen til samme sted, juletrelysene våre hadde sagt takk for seg. Det var ledige parkeringsplasser, alle gikk med maske, det var helt stille. Over høyttaleren ble vi jevnlig oppfordret til å holde avstand, følge smittevern. Det var som en skrekkfilm, kom noen for nær, skvatt jeg unna. 

Jeg tenkte på et ord jeg akkurat hadde hørt: Hudsult.

Nå har vel ikke året flere overraskelser i ermet, leste jeg på Facebook samme dag. At noen tør å skrive noe slikt, tenkte jeg. En ulykke kommer sjelden alene, tenkte jeg videre, spyttet meg tre ganger over hver skulder, bare sånn for sikkerhets skyld. Jeg har ventet på katastrofer så lenge jeg kan huske. På skoleveien i fjerde klasse, visste jeg hvor alle bomberommene lå, hvor lang tid jeg ville bruke for å komme meg til det nærmeste. Jeg var like lettet hver morgen over at det bomberegnet jeg ventet på, heller ikke skjedde denne natten.

Jeg sov sittende med lyset på helt til jeg ble voksen.

2020. Året startet med besøk fra England. Vi tok dem med på fellesbadstu på Salt, isbad i Oslofjorden og hyttetur til Beitostølen. Skiturer på usikre bein, vedkubber i sekken, kaffe på termos, snøtunge trær, det var som i en disneyfilm. I slutten av februar dro vi til Spania, oppdaget nye steder, hadde noen sterke møter, ble forelsket på nytt. Den siste dagen snakket vi om sykdommen som hadde spredt seg, den som nå var i Italia. Vi snakket om hva som ville skje dersom den spredte seg til flere land. Før vi reiste hjem, bestilte vi ny tur i slutten av mai. Hvis vi lever da, tenkte jeg av gammel vane, spyttet litt over hver skulder, bare for sikkerhets skyld.

To uker etterpå stengte Norge ned.

I april døde mamma. 

Sommeren nærmet seg, vi dro til Finnmark med den ombygde bilen vi døpte Slottet. Turen ble nesten som en pilgrimsferd, en renselse. Vi var enige om at vi, for første gang på mange år, følte vi hadde ladet batteriene. Håper ikke vi har ladet batteriene for katastrofen som kommer, tenkte jeg. 

Jada, jeg spyttet litt over skulderen også, bare for sikkerhets skyld.

Til orientering: Jeg skjønner det ikke hjelper å spytte over skulderen.

Finnmarksturen med Slottet, virker som en drøm, som et annet liv. For sommeren og høsten ble preget av familiens superhelt ble sykere, av usikkerhet rundt den nye tilværelsen med enda større hjelpebehov, av redsel for telefoner om natten med dårlig nytt.

Den ble også preget av funnet av en kreftkul hos meg og ny operasjon. 

Noen ganger «måste man jamføra» som den lille gutten sa, i den legendariske, svenske filmen «Mitt liv som hund» Og ja, vi har det bedre enn så veldig mange andre. Vi har tak over hodet og nok til smør på brødet, vi har en nydelig familie og venner som bryr seg. Vi har Erna og Nakstad.

Men nå må det vel være over snart?

Om du lurer, ja jeg gjorde det igjen. For sikkerhets skyld.  

 

Sommerens biltur med Slottet på ett minutt

Verdens beste mamma

Et lite intervju og en oppfølging fra Vårt lille land, TV2: https://www.tv2.no/nyheter/11766216/?fbclid=IwAR0KSrqI4DO_KviI6_6PuttUSCFQUbsLkaLXsFsVJkM8vt_OwQMcbC8T4CE

Én kommentar Legg til din

  1. Gro Helland sier:

    ❤️

    Sendt fra min iPhone

Legg igjen en kommentar til Gro Helland Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..