Vi er også forbanna lei, Agnes Moxnes

den

Svar til kronikken «Drap som underholdning» av kulturkommentator i NRK Agnes Moxnes.

Du skriver at du er så forbanna lei, Agnes Moxnes.

Lei av at kvinner drepes og voldtas på film, i romaner og i virkeligheten.

Vi er også forbanna lei.

«Ingen steder drepes og voldtas kvinner mer regelmessig enn i romaner og TV-serier», skriver du. Heldigvis, skriver vi. For i virkeligheten drepes det flest menn. To tredjedeler av drapsofre i Norge er menn.

«Kvinners verste mareritt er svært ofte gjennomgangstema. Ensom kvinne i kveldsmørket. Overfallet, voldtekten, drapet. Så etterforskningen. I fiksjonens verden forlanger vi en oppklaring. En løsning. En avslutning. At politiet gjenoppretter orden. Drapet på Sarah Everard viser at det er det som er fiksjonen», skriver du.

Vi er så forbanna lei, Agnes Moxnes, av at en dypt tragisk hendelse blir brukt i en slik argumentasjon. Mener du virkelig at politiet i England ikke har lett etter en oppklaring, en løsning, en avslutning? At det er fiksjon at politiet søker å gjenopprette orden?

Er det forøvrig vanlig at kvinner drepes og voldtas av politiet i England? Eller i Norge?

Vi er så forbanna lei av å høre at kvinner har god grunn til å være redde.

At «kvinner må ofre sin bevegelsesfrihet for å unngå drap, voldtekt, overgrep og trakassering». Et enkelt søk hos Statistisk sentralbyrå, viser at de fleste tilfeller av vold og drap foregår innenfor husets fire vegger. 

Som oftest begått av en hen kjenner fra før.

Vi er så forbanna lei av å høre at «voldtekt nesten er avkriminalisert». At få saker ender i domfellelse. Skal det legges andre beviskrav til grunn i saker der kvinner er ofre, enn ellers i rettsvesenet? Kan det finnes andre årsaker til at domfellelsesgraden er lav i forhold til antall anmeldelser? Vi kan anbefale deg å se BBC-dokumentaren «I’m not a rapist» som ble vist på TV2 nylig. I disse sakene virket det, i våre øyne, som om det var her politiets ønske om å gjenopprette orden tilhørte fiksjonens verden. 

Vet vi noe om slike forhold i Norge?

Vi er så forbanna lei av nåtidens stakkarsliggjøring av kvinner. At kvinner fremstilles som svake, uten ansvar. At det å være kvinne sidestilles med det å være offer.

Vi er så forbanna lei av at det sjelden snakkes om at menn har korteste livslengde, begår langt de fleste selvmord, oftest rammes og dør av alvorlig sykdom, oftest faller ut av skolen, oftest dør i ulykker, er mindre lykkelige, stiller svakest i barnefordelingssaker – og drepes oftest. Her er listen lang.

«Drapet på Sarah Everard minner oss på at det er mange menn som kanaliserer hatet sitt mot kvinner», skriver du. Er ikke innlegget ditt en påminnelse om at det er mange kvinner som kanaliserer hatet sitt mot menn?

«Så kan man bare spørre seg om hvorfor kvinner så suverent passer best i rollen som ofre for aggresjon, maktbegjær og blind vold?», spør du. Vanskelig å svare på, synes vi. Kan det skyldes at vi, både menn og kvinner, synes det er verre at en kvinne blir drept, enn hvis en mann blir det? Eller kan det skyldes at kvinner – igjen ifølge SSB – leser langt flere bøker enn menn, og at det derfor er lettere for dem å identifisere seg og sympatisere med et kvinnelig draps- eller voldsoffer?

I likhet med våre to spørsmål, finner vi ditt spørsmål søkt, Agnes Moxnes. For stemmer det virkelig at kvinner så suverent passer best i denne rollen?

Vi er så forbanna lei av det vi opplever som en stadig økende polarisering i debatten vedrørende kjønn, som mesker seg i oppfatninger fra fiksjonens og ikke virkelighetens verden.

Ved å gjennomgå statistikkene kan vi alle lett finne tall som underbygger urettferdighet mot kvinner – og mot menn.

Så kjære Agnes Moxnes.

Det vi hadde ønsket oss, var at vi alle forsøkte å komme oss opp fra -isme-grøftene vi synes å se stadig flere havner i, og heller søke mot midten av veien for sammen å finne løsninger på våre felles problemer. For det er vanskelig å være menneske.

Og om du er så forbanna lei av TV-seriene og romanene der «kvinner drepes og voldtas regelmessig», kan vi anbefale deg å sette av en time hver søndag for å lytte til radioprogrammet «Norsken, svensken og dansken», som går på kanalen du selv jobber i.

Der tror vi du kan finne opplysning og inspirasjon til videre diskusjon og refleksjon.

Så kan du skrive en TV-serie eller roman som blir akkurat slik du helst ville ønsket. Det er da ingen i det norske samfunnet (eller engelske, tror vi) som hindrer deg i det?

Skrevet av Knut Røthe og Lena Ronge

8 kommentarer Legg til din

  1. Tone Greni sier:

    Godt skrevet! Hadde noen av de samme tankene da jeg hørte henne på Nyhetsmorgen, men dere sier det så my bedre. Heia dere!

    1. Lena sier:

      Ja, vi syntes det ble litt for unyansert. Takk for tilbakemelding!

  2. Jannike Kruse sier:

    Aaaahhh!! Så jævlig bra skrevet!! Takk!!

  3. Rocketmail sier:

    Ha! Den satt, Lena! OlaG

    Sent from OlaG’s iPhone

  4. Eva Lind sier:

    Jeg er helt enig i Agnes Moxnes sitt innlegg, men det er for unyansert. Og der har dere gjort en flott jobb! Møtes sånn omtrent på midten er jo det beste. Mvh Eva

    1. Lena sier:

      Ja, vi syntes også det ble altfor unyansert, slik altfor mange debatter blir nå. I stedet for å bli opplyst og kanskje litt klokere, blir man i stedet sendt i hver sin grøftekant. Takk for at du leste og kommenterte!

Legg igjen en kommentar til Eva Lind Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..