Fantastiske Finnmark!

Sommeren 2020 dro Knut og jeg på bobilferie til Finnmark. Finnmark traff en streng i oss, det var som en puslespillbrikke som falt på plass. Folket, gjestfriheten, luften, luktene, utsynet, skiftningene, dyrene, banningen, tilstedeværelsen. For Knut og meg, med brusende sjømannsblod i årene, er Finnmark et av de mest eksotiske stedene vi har vært.
Her har jeg samlet de små reisebrevene jeg skrev på sosiale medier underveis.
Jeg håper du vil bli med på ferden!

Fire uker på Catosenteret

Kreft er skikkelig uflaks. Det har tatt meg mange år å akseptere.
Selvfølgelig finnes det livsstilssykdommer, de som gir uhelse på en eller annen måte. Men de som utvikler kreft på grunn av en dårlig livsstil, har også skikkelig uflaks. Selv har jeg tatt skylda for egen kreft. Kreftlegene mine har sagt overvekten min ikke har noen ting å gjøre hverken med den opprinnelige kreften eller tilbakefallet i fjor.
Deres ord har prellet av.
På Catosenteret finnes kreften i alle fasonger. De som har trent masse, de som er vegetarianere, de som aldri har drukket alkohol, de som har trent for lite, de som spiser for mye. Allikevel har mange stilt seg de samme spørsmålene.

Annus horribilis

Lille julaften i fjor var jeg på CC vest for å kjøpe en gave jeg manglet. Det var kaos.  Sure mennesker, krangling om parkeringsplasser, skrikende unger i altfor varme klær, lange køer, stressende julemusikk over sprakende høyttalere. I år tok jeg turen til samme sted, juletrelysene våre hadde sagt takk for seg. Det var ledige parkeringsplasser,…

Vi har funnet en kul

Vi har funnet en kul, sa legen på Radiumhospitalet. Det ser ikke dramatisk ut, men vi må operere den ut før jul. Jeg var alene med legen på kontoret i fjerde etasje. Hjertet hamret, jeg ble svimmel. Så ut av vinduet ut mot Ring 3, regnet utenfor, den røde bussen, ungdommer med skolesekk og munnbind. 

Tenkte, hva vet de om det som skjer her nå.

Verdens beste mamma

Mamma sa at det var sånn menn er. Det er ikke noe å gjøre med. Man må bare holde dem på armlengs avstand, sa hun og lo. Jeg var glad jeg hadde verdens beste mamma. Som lærte meg sannheten om menn.

Vi er i dette sammen

Et virus har lammet verden.
Det er minutt for minutt i alle kanaler, en varslet katastrofe. Vi ser mennesker i respiratorer, statistikker og karanteneregler, de som bestemmer har flakkende blikk. På sosiale medier peker vi på hverandre, bruker utestemme. Hvem handlet for mye, hvem dro på hytta, hvilke barn leker med hvilke, hva med russen, hva med syttende mai, sommerferien, hvem har skylda for alt dette.