Hanoi, om å danse over veien

Jeg hadde blitt det fortalt; at det å krysse gaten i Hanoi, er en helt spesiell opplevelse. Men jeg hadde overhodet ikke forstått hva det var snakk om.

Å vanne trær med tårer

Jeg leser om de to åtteåringene som arrangerte bursdag der ingen kom. Det er brutalt. Som livet. Vårt ansvar som foreldre er å følge med. Jeg skulle ønske jeg hadde fulgt med bedre. Det var en tøff lekse. Tøffest for den lille gutten min som sto midt i det.

Da Elvis kom på julekvelden

Det hjalp å få barn. Da kunne jeg pakke inn min egen sårbarhet i kalendere og pepperkaker. Tenne adventslys og røkelse og lage kakao til frokost. I årene før jeg fikk barn, stakk jeg helst av. Ville at jula skulle gå over. Orket ikke kjenne på tvilen om hvorvidt jeg hørte til noe sted. Om jeg var inkludert. Og elsket.

Mens vi venter på Godot

Under alle prøvene sto vakter med fingeren på avtrekkeren og siktet på fangene som øvde inn rollene sine sammen med ham. Over alt sto det malt: «No warning shots». Vaktene skulle beskytte Jønson ble det sagt. Men det var vaktene han fryktet

Nasse Nøff, Ole Brum og hedersprisen du aldri har hørt om

Vi vet vi er endringsdyktige. Vi overlever personlige tragedier, dødsfall og skillsmisser. Vi evner å finne nye løsninger når vi må. Men for å redde miljøet eller dele på godene; hvor langt er vi villige til å gå da? Hvor villige er vi til å lukke øynene?

Døden og veien dit

Jeg var bare 20 år og han valgte å dø i løpet av den første turen jeg hadde ut av sykehuset på tre døgn. Jeg trodde jeg sviktet ham på målstreken. I årene som fulgte skulle jeg lære at dødstidspunktet ikke alltid er tilfeldig. At han kanskje valgte å dø akkurat da jeg var ute et øyeblikk. Ikke som på film; at den døende venter helt til alle er samlet rundt sengen. Han ville skåne meg helt til det siste. Og han døde da han var alene.