Jeg husker familien som inviterte oss inn i konteineren de bodde. Serverte te, nystekte lefser, frukt. De viste oss filmen på telefonen av flukten over Middelhavet. Hun satt i den fulle gummibåten med et spebarn i armene. Ved siden av henne en gråtende toåring. Bildet av den fulle båten, det gråtende barnet, mørket, vannet, det bildet forfølger meg.
Author: Lena
Alt går så fort nå om dagen…
…noen ganger sitter jeg helt stille og ser langsomt i veggen, synger Odd Børretzen i det vi svinger inn på tunet på Valbjør gård. Det er det jeg gjør nå, ser langsomt i veggen. Veggen fra 1700-tallet. Utenfor hører jeg lyden av bjellesau. Geitene på gården har dratt til seters for sommeren. Det er bare…
Hobbitland finnes i Telemark
Knut og Harald diskuterer forskjellen mellom hobitten og en vanlig skogsnisse. Er de ikke ganske like? De trives i alle fall på steder som dette, ikke langt fra, men godt skjult fra mennesker. Akkurat det faktumet er de enige om, de to foran meg på stien.
Kroppen husker
Programmet Ekko i P2, jeg lytter med et halvt øre. Det handler om nesten-døden-opplevelser. Hvordan føles det å befinne seg helt ytterst på kanten av livet? Det er et spørsmål som har både en nevrologisk og en emosjonell dimensjon, sier programlederen.
Veien til Skrova
Helt siden jeg leste Havboka av Morten A Strøksnes, har jeg ønsket å dra til Skrova. Hvorfor det, er det en som spør. Jeg vet ikke, en dragning mot havet, kanskje? Noe langt inni meg, nesten som å lengte etter noe man ikke vet hva er, et sug.
Bare du kan se dette bildet, sier Facebook. Vil du dele det?
’En liten rosa’ kalte vi dem i min familie. En liten rosa hjalp mot alt som var dumt. Noen av dem var blå, men i vår familie likte vi de rosa best. Det var under begravelsen til faren min at jeg skjønte at små rosa ikke var vanlig i alle familier.
