Stikkord: døden

Malboromannen, min pappa

To måneder senere, kjente han meg ikke igjen. Han skjønte fremdeles ikke hvorfor han var på sykehus. Vi fant ham flere ganger i sykehusskjorta og underbukse vandrende i Kirkeveien. Forvirret. Fortvilet.
Han døde da jeg var på do. Jeg skrek så høyt at det gjorde vondt i ørene.

Tiden det tar å kjøpe en kaffe

@Knut Røthe

Møtet med døden har gitt meg en følelse av frihet.
For et halvt år siden, holdt jeg på å dø. Da jeg lå på sykehuset med slanger ut av hele meg og stinkende poser hengende ved sengen, var tiden jeg hadde til refleksjon uutholdelig. Ensomheten føltes som et svart hull som fylte hele meg.

Kirurgisk ekspedisjon

Døden var i rommet jeg lå i.
Jeg husker at jeg bestemte meg. Bestemte meg for at dette skulle jeg klare. Dette skulle jeg overleve. Jeg tenkte at kroppen min er en maskin som måtte repareres. Alle kreftene mine måtte brukes på å snakke til meg selv. Si til meg selv at jeg hadde en sterk kropp. At de som jobbet med meg, visste hva de gjorde og at de ville gjøre alt for å få maskinen min i gang igjen

Døden og veien dit

Jeg var bare 20 år og han valgte å dø i løpet av den første turen jeg hadde ut av sykehuset på tre døgn. Jeg trodde jeg sviktet ham på målstreken. I årene som fulgte skulle jeg lære at dødstidspunktet ikke alltid er tilfeldig. At han kanskje valgte å dø akkurat da jeg var ute et øyeblikk. Ikke som på film; at den døende venter helt til alle er samlet rundt sengen. Han ville skåne meg helt til det siste. Og han døde da han var alene.