Jeg husker familien som inviterte oss inn i konteineren de bodde. Serverte te, nystekte lefser, frukt. De viste oss filmen på telefonen av flukten over Middelhavet. Hun satt i den fulle gummibåten med et spebarn i armene. Ved siden av henne en gråtende toåring. Bildet av den fulle båten, det gråtende barnet, mørket, vannet, det bildet forfølger meg.
Hvor blir det av mannfolka som trengs til å være forbildene for de unge mennene som kommer hit?
Jeg har meldt meg som frivillig på en språkkafé. Der kommer det mennesker fra hele verden. Vi sitter to timer ved samme bord og prater. Jeg får så mange historier. Det er som å få en gave hver tirsdag. For dem som kommer til kaféen, er det kanskje den lille forskjellen som gjør dagen lettere å bære. Mange har ikke snakket med noen på flere dager.
Jeg har akkurat bestilt en flytur til Athen for å gjøre en innsats som frivillig. Mange kaller slike som meg godhetstyranner. I lang tid har jeg kjent på avmakt. Tenkt på hva jeg kan gjøre for å bidra. Har diskutert side opp og side ned på Facebook. Blitt kalt naiv og dum. Og tvilen har kommet snikende. Er jeg en godhetstyrann?
