Stikkord: kreft

Takk, Christine Koht

Jeg hadde glemt plastikklaken og sykehustruser, morfinen som fikk meg til å hallusinere, kvalmen, pipingen i instrumentene bak sengen.

Jeg hadde glemt gleden ved å kjenne gulvet hjemme under føttene, lukten av kjøkkenet vårt, kjenne takknemlighet over styrken i kroppen som kom tilbake til slutt.

Det er gått fem år. Jeg er frisk. Men jeg trengte denne påminnelsen over det skjøre livet. Hvor brått alt kan endre seg. Hvor glad jeg er for å få være her.

Kroppen husker

Programmet Ekko i P2, jeg lytter med et halvt øre. Det handler om nesten-døden-opplevelser. Hvordan føles det å befinne seg helt ytterst på kanten av livet? Det er et spørsmål som har både en nevrologisk og en emosjonell dimensjon, sier programlederen.

Bare du kan se dette bildet, sier Facebook. Vil du dele det?

’En liten rosa’ kalte vi dem i min familie. En liten rosa hjalp mot alt som var dumt. Noen av dem var blå, men i vår familie likte vi de rosa best. Det var under begravelsen til faren min at jeg skjønte at små rosa ikke var vanlig i alle familier.

Det er den tiden av året igjen

@Knut Røthe

Dette skal være livet mitt i ti år fremover. Jeg prøver å tenke på alle dem som er syke og ikke får hjelp. Jeg prøver å tenke på alle flyktingene. Alle dem som har det så mye, mye verre. Jeg prøver det, mens kroppen skriker ‘stikk, flykt, død’.

Miraklenes tid er ikke forbi

– Når hadde du sist menstruasjon, spør den unge legen. Han har akkurat lagt frem tre positive graviditetstester.
– Det er jo umulig? Jeg har ingenting å være gravid i, eller med, eller hva det nå heter. Det vil si at jeg heller ikke har noe å ha menstruasjon fra?
Med mindre det er et under på gang?

Det var hun som hoppet høyest på strikk

Det var hun jeg besøkte på Hospice. Det var hun med morfin i armen. Det var hun som nesten ikke fikk puste. Det var hun som allikevel brukte pusten til å spørre hvordan det hadde vært på fjellet.