Miraklenes tid er ikke forbi

– Når hadde du sist menstruasjon, spør den unge legen. Han har akkurat lagt frem tre positive graviditetstester.
– Det er jo umulig? Jeg har ingenting å være gravid i, eller med, eller hva det nå heter. Det vil si at jeg heller ikke har noe å ha menstruasjon fra?
Med mindre det er et under på gang?

Det var hun som hoppet høyest på strikk

Det var hun jeg besøkte på Hospice. Det var hun med morfin i armen. Det var hun som nesten ikke fikk puste. Det var hun som allikevel brukte pusten til å spørre hvordan det hadde vært på fjellet.

Dårlige nyheter

Kjære Gud, hvis jeg bare overlever denne ene gangen, så lover jeg at jeg skal gjøre noe for andre. Jeg skal dessuten begynne å trene mer, drikke mindre, reise tilbake som frivillig i Hellas, kanskje adoptere et barn, eller ta til meg noen ungdommer som sliter.

I søppelbøtta når du er over 50 og arbeidsledig, sa du? Ikke faen

I 26 år har jeg mottatt lønn på den samme datoen hver måned. Jeg har fått et skjema som sier akkurat hva jeg skal gjøre. Selv om arbeidsoppgavene har vært varierte og vær og vind har ført til store endringer, har forutsigbarheten allikevel vært der. Tryggheten likeså.

Kontrollen

Venterommet til blodprøver. Sidemann uten hår. En annen tynn og gul. Alle smiler tappert til hverandre. Jeg poster bilder på Facebook. Får heiarop tilbake. Det er som å få plaster på og revet av på samme tid. Lukten av blod. Jeg har lyst til å kaste opp. Jeg spøker med damen som tar blodprøve; sier jeg vil ha premie. Glansbilder eller klistremerker. Det eneste jeg egentlig vil, er å være frisk. Ikke være her. Hun tapper blod i fire reagensrør.

Malboromannen, min pappa

To måneder senere, kjente han meg ikke igjen. Han skjønte fremdeles ikke hvorfor han var på sykehus. Vi fant ham flere ganger i sykehusskjorta og underbukse vandrende i Kirkeveien. Forvirret. Fortvilet.
Han døde da jeg var på do. Jeg skrek så høyt at det gjorde vondt i ørene.