Vi har funnet en kul

Vi har funnet en kul, sa legen på Radiumhospitalet. Det ser ikke dramatisk ut, men vi må operere den ut før jul. Jeg var alene med legen på kontoret i fjerde etasje. Hjertet hamret, jeg ble svimmel. Så ut av vinduet ut mot Ring 3, regnet utenfor, den røde bussen, ungdommer med skolesekk og munnbind. 

Tenkte, hva vet de om det som skjer her nå.

Livet etterpå

For fem år siden holdt jeg på å dø. Ikke av kreften, den ble heldigvis oppdaget tidlig. Jeg holdt på å dø av en blodpropp i lungene, etter en fjorten timer lang operasjon. Kirurgene fjernet milten, blindtarmen, livmoren, eggstokker, fettforklet. De skar bort hele bukhinnen. Som man fileterer en fisk, forklarte kirurgen. De skrapte tarmene…

Dårlige nyheter

Kjære Gud, hvis jeg bare overlever denne ene gangen, så lover jeg at jeg skal gjøre noe for andre. Jeg skal dessuten begynne å trene mer, drikke mindre, reise tilbake som frivillig i Hellas, kanskje adoptere et barn, eller ta til meg noen ungdommer som sliter.

Kirurgisk ekspedisjon

Døden var i rommet jeg lå i.
Jeg husker at jeg bestemte meg. Bestemte meg for at dette skulle jeg klare. Dette skulle jeg overleve. Jeg tenkte at kroppen min er en maskin som måtte repareres. Alle kreftene mine måtte brukes på å snakke til meg selv. Si til meg selv at jeg hadde en sterk kropp. At de som jobbet med meg, visste hva de gjorde og at de ville gjøre alt for å få maskinen min i gang igjen