Vi har funnet en kul

Vi har funnet en kul, sa legen på Radiumhospitalet. Det ser ikke dramatisk ut, men vi må operere den ut før jul. Jeg var alene med legen på kontoret i fjerde etasje. Hjertet hamret, jeg ble svimmel. Så ut av vinduet ut mot Ring 3, regnet utenfor, den røde bussen, ungdommer med skolesekk og munnbind. 

Tenkte, hva vet de om det som skjer her nå.

Takk, Christine Koht

Jeg hadde glemt plastikklaken og sykehustruser, morfinen som fikk meg til å hallusinere, kvalmen, pipingen i instrumentene bak sengen.

Jeg hadde glemt gleden ved å kjenne gulvet hjemme under føttene, lukten av kjøkkenet vårt, kjenne takknemlighet over styrken i kroppen som kom tilbake til slutt.

Det er gått fem år. Jeg er frisk. Men jeg trengte denne påminnelsen over det skjøre livet. Hvor brått alt kan endre seg. Hvor glad jeg er for å få være her.

Kontrollen

Venterommet til blodprøver. Sidemann uten hår. En annen tynn og gul. Alle smiler tappert til hverandre. Jeg poster bilder på Facebook. Får heiarop tilbake. Det er som å få plaster på og revet av på samme tid. Lukten av blod. Jeg har lyst til å kaste opp. Jeg spøker med damen som tar blodprøve; sier jeg vil ha premie. Glansbilder eller klistremerker. Det eneste jeg egentlig vil, er å være frisk. Ikke være her. Hun tapper blod i fire reagensrør.

Jeg ser ut som før. Alt er forandret

Syv uker tidligere. Den varmeste sommeren i manns minne. Sjokkbeskjeden. Sykdommen jeg knapt orker å uttale navnet på, har overtatt store deler av buken min. Syv uker i marerittet jeg ikke kan flykte fra. Syv uker med trøst og forsikringer fra venner og familie om at dette går bra.

Brevet til Tora

Her kan du se dokumentaren TV2 og’ Vårt lille land’ laget om oss.
Vi er så stolte over å ha vært med på dette, både Knut, Tora og jeg. Vi er glade for at det gikk så bra som det gjorde til slutt. Samtidig har det gitt meg innsikt i noe jeg skulle ønske jeg hadde sluppet. En erfaring jeg gjerne skulle ha vært foruten.

Kirurgisk ekspedisjon

Døden var i rommet jeg lå i.
Jeg husker at jeg bestemte meg. Bestemte meg for at dette skulle jeg klare. Dette skulle jeg overleve. Jeg tenkte at kroppen min er en maskin som måtte repareres. Alle kreftene mine måtte brukes på å snakke til meg selv. Si til meg selv at jeg hadde en sterk kropp. At de som jobbet med meg, visste hva de gjorde og at de ville gjøre alt for å få maskinen min i gang igjen