En klagesang

For meg holder ikke helsa til å gå tilbake til jobben jeg har hatt i 26 år. Som de fleste vel har fått med seg, har jakten på de billige billetene kostet. Konkurransen er blitt så rå, at kostnadene ligger hos oss som produserer på bakkeplan. Vi betaler med helsa. Men nok om det. Jeg har hatt en jobb jeg har elsket. Og skal ikke gråte over spilt melk.

Å vanne trær med tårer

Jeg leser om de to åtteåringene som arrangerte bursdag der ingen kom. Det er brutalt. Som livet. Vårt ansvar som foreldre er å følge med. Jeg skulle ønske jeg hadde fulgt med bedre. Det var en tøff lekse. Tøffest for den lille gutten min som sto midt i det.

Da Elvis kom på julekvelden

Det hjalp å få barn. Da kunne jeg pakke inn min egen sårbarhet i kalendere og pepperkaker. Tenne adventslys og røkelse og lage kakao til frokost. I årene før jeg fikk barn, stakk jeg helst av. Ville at jula skulle gå over. Orket ikke kjenne på tvilen om hvorvidt jeg hørte til noe sted. Om jeg var inkludert. Og elsket.

Mens vi venter på Godot

Under alle prøvene sto vakter med fingeren på avtrekkeren og siktet på fangene som øvde inn rollene sine sammen med ham. Over alt sto det malt: «No warning shots». Vaktene skulle beskytte Jønson ble det sagt. Men det var vaktene han fryktet

Nasse Nøff, Ole Brum og hedersprisen du aldri har hørt om

Vi vet vi er endringsdyktige. Vi overlever personlige tragedier, dødsfall og skillsmisser. Vi evner å finne nye løsninger når vi må. Men for å redde miljøet eller dele på godene; hvor langt er vi villige til å gå da? Hvor villige er vi til å lukke øynene?

En hyllest til mine kollegaer

De må tåle tyn og kjeft. Fra venner og bekjente. Fra media og ledelse. Og allikevel blir de værende. De tørker spy og holder i hånden, de trøster og de plukker søppel. De rengjør fly og toiletter fulle av tiss på gulvet. De jobber helsa av seg på tvers av tidssoner, helligdager og skoleferier. De har ikke hatt lønnsøkning på over ti år og allikevel bøyer de hodet i skam når de blir fortalt de er for dyre.