Takk, Christine Koht

Jeg hadde glemt plastikklaken og sykehustruser, morfinen som fikk meg til å hallusinere, kvalmen, pipingen i instrumentene bak sengen.

Jeg hadde glemt gleden ved å kjenne gulvet hjemme under føttene, lukten av kjøkkenet vårt, kjenne takknemlighet over styrken i kroppen som kom tilbake til slutt.

Det er gått fem år. Jeg er frisk. Men jeg trengte denne påminnelsen over det skjøre livet. Hvor brått alt kan endre seg. Hvor glad jeg er for å få være her.

Oppsigelsen

Om da oppsigelsen var et faktum.
Jeg visste det jo; at SAS ville klare seg fint uten meg. Men det er litt rart allikevel. Jeg føler jeg sitter i veggene. Jeg kan kjenne lukta av fly på huden og i håret. Lukta av kaffe på grytidlige morgener. Lydene av flyplass og trøtte morgenstemmer. Lyden av smell fra skap og traller i hardt metall. Følelsen av fellesskap når man starter arbeidsdagen midt på natta