Lena Ronge

Jeg hadde blitt det fortalt; at det å krysse gaten i Hanoi, er en helt spesiell opplevelse. Men jeg hadde overhodet ikke forstått hva det var snakk om. Når man ankommer byen, virker det som et fullstendig kaos av motoriserte kjøretøy og tuting. Men etter den første opplevelsen av å krysse en vei, er det som om jeg danser meg over den. Eller flyter ti centimeter over bakken.

Man må bare kaste seg ut i det og gå rolig, men bestemt. Ikke stoppe og nøle. Ikke snu seg eller vente. Bare gå med rolige skritt rett frem. Trafikken retter seg etter deg som fotgjenger. Busser og biler. Motorsykler fulle av ved og høner og en hel haug med barn. De svinger unna like rolig som du går. En rå opplevelse, rett og slett. Og et adrenalinkikk jeg sjelden har kjent maken til. De første gangene hang jeg meg på de lokale. De syntes det var morsomt. Jeg følte jeg risikerte livet. Men nå må jeg innrømme at jeg gleder meg til hver eneste gang jeg skal krysse gaten. I Hanoi, som jeg i skrivende stund er på vei tilbake til etter en todagers tur opp i fjellene i Vietnam.

Jeg elsker å reise. Men har, etter flere år som flyvertinne, vent meg til å reise til steder jeg allerede kjenner. Til steder der jeg kjenner fornavnet til servitøren på hjørnet. Eller til steder jeg vet jeg er trygg om noe skjer. En slags trygghetswannabeeventyrer om du vil.

Vietnam har jeg aldri vært i. Hadde vel egentlig heller ikke noe ønske om å dra dit. Men jeg latet som jeg jeg ville. Latet som jeg gledet meg. Men ville heller til et sted jeg kjente. Heldigvis er jeg gift med en ekte eventyrer. Som synes kjent er litt kjedelig. Derfor ble jeg med. For å ikke være eventyrbrems. For en eventyrbremser vil jeg jo ikke være!

Etter noen dager i Hanoi, med kryssing av gater, fantastiske måltider i byens mange små hull i veggen, farger og lukter og et folkeferd som er vennligheten selv, synes min ekte eventyrer det er på tide å flytte på seg; oppleve noe nytt. Jeg stritter imot. Argumenterer godt synes jeg selv. Snakker om den morsomme morgentrimmen rundt det magiske vannet ved hotellet vårt; der vietnamesere møtes i fem-sekstiden hver morgen for å utføre de merkeligste øvelser. Som tydeligvis virker. Du skal lete lenge etter et mer harmonisk storbyfolk. Jeg snakker om latteryogaen, der vi ble tatt imot med åpne armer. Der vi ropte og hoiet og pustet og lo så tårene trillet. Jeg snakket om det lokale hullet i veggen og damen der som hilste på oss. Kjente oss igjen.

Men eventyreren var ikke til å stoppe. Vi skulle videre. På nye eventyr. Slippe det kjente, og i mine flyvertinnegener, det nå trygge Hanoi. Og siden jeg absolutt ikke vil være en eventyrbrems ble jeg med. Det er jeg glad for. Selv om jeg gleder meg til å komme tilbake til støyen og trafikken og lukten og latteryogaen i Hanoi akkurat nå, sittende på nattoget tilbake. I et skrangletog som gir meg assosiasjoner til barndommens juleturer med toget til Bergen. Det var umulig å sove. Akkurat som nå. Derfor skriver jeg.

Turen til flells har vært skjellsettende på mange måter. En ting er naturen; den er storslått og nok til å ta pusten i fra en. Fjelllandsbyen vi skal til ligger på 1600 moh med utsikt mot fjellkjeden Himalaya (Fansipan (3143 moh). Det som imidlertid sitter sterkest igjen her jeg sitter søvnløs på ristetoget, er de historiene vi blir fortalt. De sterke menneskemøtene.

Guiden vår er en ung mann av Tayfolket, en av de mange minioritetene i Vietnam. Han er 24 år og yngst av 13 barn. Han er den eneste av barna som har fått lov til å gå på universitetet. For at foreldrene skulle ha råd til det, måtte de selge en bøffel, to griser og mange av hønene. Dyrene som egentlig holdt familien i live. Etter et års engelsk- og fjellguidekurs på universitetet i Hanoi, fikk han via sin fetter tilbud om jobb som guide i denne lille byen, rett ved den kinesiske grensen. Han jobber seks dager i uken og sender de fleste pengene han tjener tilbake til familien. Ny bøffel, to nye griser og flere høner er innkjøpt og flere av hans søsken kan nå sendes til universitetet. Som 24 åring er han familiens eneste inntektskilde.

Det lille hotellet vi bor på, drives av tre unge menn. De er både fjellguider, kokker og resepsjonister. Etter å ha danset seg opp og ned fjellsidene og fortalt oss om det lokale livet, tryller de frem de deiligste retter på kjøkkenet. Når kvelden kommer, forteller de historien sin til de som vil høre. Det vil vi. De forteller de samme historiene; om ansvar for foreldre og søsken langt borte. Om tøffe arbeidsdager. Om kjærligheten til landet sitt og folket sitt. De forteller med glede og livsvisdom. Med humor og alvor. Jeg tenker på all klagingen vi har i vårt samfunn hjemme. Om uvesentligheter. Om naboens utrimmede hekk. Eller om ferieturen som ble en fiasko på grunn av været. Eller om fotballfruens mage er for flat. Jeg gremmes.

Vi møter også Pai og Mon. To damer fra Mongfolket. De broderer og vever de nydeligste tepper, putevar og vesker. Hver dag går de 7 kilometer fra landsbyen de bor i, til vår lille fjelllandsby. Der tilbyr de varene sine. På en svært pågående måte. Så pågående at vi må be guiden vår om hjelp. Han forklarer oss at vi må velge en eller to damer, som så følger oss på dagsturen vi skal på. På slutten av turen må vi kjøpe noen av varene deres. Pai nærmest velger seg selv. Det er jeg glad for. Hun er 28 år, 146 cm på strømpelesten og sterk som en okse. Hun har aldri gått på skole, kan hverken lese eller skrive, men har lært seg forbløffende godt engelsk. Hun har en rå humor og vi tuller om at hun skal være med meg hjem til Norge og bli min andre datter. Hun kaller meg mama og fletter et hjerte av en grein når vi, anpustne og svette, tar en pause i fjellsiden. Hun forteller at pengene hun tjener på å selge håndtverket sitt, brukes til å sende sine tre barn på skolen. Hun vil at de skal ha andre muligheter enn henne. Hun er ulykkelig gift med en mann som slår henne. Men Mongfolket skiller seg ikke. Med mindre mannen går lei. Når hun senere viser oss noen blader som er så giftige at man dør ved inntak av dem, foreslår jeg at hun kan lage te av dem og servere sin voldlige mann. Hun ler så tårene triller og forteller meg at det å ta liv dessverre er tabu. Senere forteller hun at hun har prøvd å ta livet sitt selv to ganger med de samme bladene. Før hun fikk barn. Hun er takknemlig over at hun overlevde. Tross alt.

Mon er 49 år, like gammel som min eventyrer. Hun er firebarnsmor og bestemor til fem. Mongfolket gifter seg vanligvis i fjortenårsalder og de får mange barn. Til tross for sitt harde liv, har de en gjennomsnittsalder på 85 år. Mon er en smilende, rolig og nysgjerrig dame. Hun spør og graver om livet i Norge; om jeg kan noe håndtverk? Hva jeg driver med? Hun ler når jeg forteller om min jobb som flyvertinne. Fly har hun bare sett på TV.! På kvelden, før vi drar til togstasjonen, står Pai utenfor hotellet med datteren sin. Hun ville så gjerne jeg skulle møte henne. Hun ser ut som en miniutgave av moren sin. Sterk og smilende. Og med et klokt blikk.

Jeg sitter på toget og tenker at livet går videre der oppe. Møtene, som for meg føles sterke, er kanskje dagligdagse for dem vi har snakket med. De møter nye mennesker hver dag. Nye mennesker og nye historier. De har ikke så mye å lære av meg. Jeg har mye å lære av dem. De har berørt en streng i meg og jeg kommer ikke til å glemme dem. Eller historiene deres.

Tilbake til det pulserende Hanoi jeg nå føler er litt «hjemme», havner vi rett i morgentangoen til et tjuetall vietnamesere. Når jeg står og kikker på dem, inviterer de meg straks med. Jeg har nok med å danse meg over gatene i Hanoi. Og jeg tenker på min gamle onkel som et øyeblikk nektet å komme i konfirmasjonen min. Han mente jeg ikke kunne gå pent slik en jente på min alder burde, og syntes det var flaut å skulle se meg i lang, hvit kjortel oppover kirkegulvet i Frogner kirke, trampende som en bryggesjauer. Han skulle sett meg nå; dansende lekende lett over Hanois gatekryss. På jakt etter nye opplevelser med eventyrmannen min.