Alene i Norge. De kunne vært mine sønner


 _mg_0534

-La oss se for oss at IS får tak i meg, kapper av hodet mitt og sier at denne mannen ble drept fordi han nektet å jobbe for oss. Videoen med mitt avkappede hode, kommer til Norge og alle tenker:

-Stakkars mann, han burde ha vært beskyttet. Jeg er det hodet: Beskytt meg!

På Torshov transittmottak sitter det to enslige menn. Begge har status som flyktninger. Begge har fått avslag på opphold i Norge fordi de ga fingeravtrykket sitt i Tyskland. I over et halvt år har de sittet tiltaksløse på Torshov.

Og ventet på et liv.

_mg_0529

Karam, fra Mosul i Irak, 30 år, fysikklærer:

– Jeg hadde alt. Familie, høy utdanning, jobb, bil. Alt.

5 juni 2014 tok livet, slik Karam kjente det, slutt.

Nå vil han noen skal vekke ham opp fra marerittet. Si at alt skal bli som før. Han er redd hele tiden.

-Den 5 juni, er jeg på jobben, som vanlig. Over høytalere i byen får vi vite at alle må dra hjem. Terrorister er på vei til å ta Mosul. Søsteren min jobber på universitetet, så jeg drar innom henne på veien på vei til våre foreldre. Faren min jobber som ingeniør. Han har diabetes og jeg er urolig for ham. Jeg drar for å hente ham på jobben. Han ser forferdelig redd ut. Det gjør inntrykk. Han er alltid så trygg.

Den eneste informasjonen vi får, er at ingen får bevege seg utendørs. I 5 dager er vi fanget i eget hus.
Mosul er en av Iraks viktigste universitetsbyer. De fleste har høy utdannelse. Karam tror det er grunnen til at IS vil overta byen; for å knuse kunnskap og vitenskap. Familien til Karam, som alle har høy utdannelse, er i stor fare.

-Etter noen dager, hører vi smell langveis fra. Vi får vite at menn i lange svarte kapper er registrert i utkanten av byen. De sloss med militæret og politiet. Vi vet fremdeles ikke hvem de er. Vi skjønner heller ikke hvorfor de ikke ble oppdaget før de plutselig inntok byen vår. Hvordan kunne det være mulig?

Den 9 juni, sent på kvelden var vi flere omkring i byen som ringte hverandre. Slik fikk vi vite at gatene var tomme for både militære og politi. Alle hadde rømt. Det var ingen igjen for å beskytte oss. Vi hørte smellene kom nærmere og nærmere. Vi skjønte vi måtte bort.

Karam og familien prøvde å komme seg over grensen til Kurdistan. . Ved grensen ventet de i over ett døgn. Bare de som hadde et hus eller familie i Kurdistan fikk krysse grensen. De andre måtte snu og dra tilbake.

Karam er mann og enslig. Han har høy utdannelse. IS vil ha unge menn til å jobbe for seg. Karam vil heller dø, enn å jobbe for en terrororganisasjon. Hele familien frykter for Karams liv.

-Mine to brødre er leger, min søster er lærer på universitetet. Jeg kommer fra en akademisk familie, der alle, både kvinner og menn har høy utdannelse. Jeg valgte fysikk som mitt fagfelt. Faren min lurte på hvorfor jeg ikke kunne velge noe enklere, som matematikk, som han visste jeg var god i. Men for meg ble det en utfordring å velge noe som ikke så mange andre gjorde; noe som var skikkelig vanskelig. Pappa var så stolt av meg!

Valget av fysikk som fagfelt, ble skjebnesvangert for Karam.

– Professoren min i fysikk, ble drept på gaten fordi han nektet å jobbe for IS. Alle mine tidligere medstudenter flyktet ut av landet.

Det var ingen tid til planlegging. Jeg puttet noen penger i lomma, ga foreldrene mine en klem og så meg ikke tilbake.

Det er litt over ni måneder siden jeg har sett dem. Jeg savner dem hvert minutt. Hadde noen tilbudt meg en kvadratmeter der jeg var garantert trygg i Irak, hadde jeg dratt tilbake på dagen.

Jeg har mistet så mye. Jeg har egentlig mistet alt.

– Jeg har sett så mye forferdelig på veien hit; kriminelle bakmenn, tyver og kjeltringer. Jeg hørte til og med at flyktninger ble kidnappet for at noen skulle stjele organer fra dem.

Jeg har risikert livet tre ganger for å komme hit og leve i fred. Tror virkelig noen at jeg ville gjort det uten grunn?

Under flukten har Karim et bilde i hodet. Bildet viser et liv i fred Norge. Han har en tante der, som står ham nær. Hun savner å ha familien rundt seg. Det gjør Karim også.

– Jeg har tenkt noen ganger at de som ikke tror på historien min, skulle vært to dager, bare to dager i mitt liv, før jeg flyktet.

Jeg tror ikke de hadde holdt ut en time.

_mg_0521

Foad Amini, kurder fra Iran, 24 år:

-Jeg har ikke lest nyheter på tre år. Orker ikke. Alt jeg poster på Facebook er blomster og små, søte dyr. Kanskje noen lykkeønskninger til folk jeg bryr meg om.

Foad ble født i en flyktningleir nord i Irak. Da Faod var tre år, dro de tilbake til Iran, utstyrt med falske id-papirer for å slippe inn. Som kurdere havnet de stadig i problemer. Da Faod var ni år, ble faren kastet i fengsel i to år. Hvis moren returnerer i dag, vil hun få 15 års fengsel. Hun er i Tyskland nå med Faods far og eldre bror. Fem år før familien flyktet fra Iran, dro Faods eldste bror til Trondheim. Ett år før de flyktet, dro den andre eldre broren. Han bor nå i Tyskland med foreldrene.

-Det finnes ikke et eneste familiebilde av oss samlet. Det er ganske rart. Egentlig veldig trist.

Foad føler han har vært på flukt hele livet. Armene hans er fulle av selvpåførte hvite arr. Han vil ikke snakke om det. Det er for vanskelig, sier han. Foad rister på hodet, sier han lengter etter et liv der han slipper å være redd. Han er 24 år og livet burde ligget foran ham. Han er like gammel som datteren min.

– Vi dro fra alt da vi måtte flykte fra Iran. Huset vårt, alle tingene våre og minnene våre. Vi dro til Tyrkia. Jeg var 16 år. Vi ble i Tyrkia i 6 år. Under jordskjelvet i 2011 døde over 1000 mennesker i byen der vi bodde og vi måtte dra videre.

Livet i Tyrkia var vanskelig. Som å være i et stort fengsel. De hadde mange regler for flyktninger. To ganger i uken måtte vi signere papirer på politistasjonen.

Hvis jeg ville dra et sted måtte jeg først søke på politistasjonen. Som regel var svaret nei. Vi fikk ikke lov å jobbe, så for å overleve måtte vi jobbe svart. Jeg måtte også jobbe og fikk derfor ikke gått på skole, slik jeg ønsket. I Tyrkia har de ingen velferdsgoder; jobber du ikke, lever du på gata.

I Tyrkia ble kurdere også forfulgt og vi fikk ikke lov å søke tyrkisk statsborgerskap. Vi er et uønsket folk, rett og slett. Det gjør ubeskrivelig vondt.

Foad hadde en kjæreste i Tyrkia. Etter det offentlige, lovpålagte intervjuet, der de begge fikk status som flyktninger, var det bare å vente til et land ville ha dem. Kjæresten til Foad ble sendt til Canada. Det var nok et stort tap i den unge guttens liv. Han viser meg bilder av den unge jenta. Øynene hans fylles av vann.

-I Tyrkia er jeg sikker på at alt som handler om håndtering av flyktninger er i henda på mafiaen Vi hadde ikke penger til å betale de offisielle tjenestemennene til å få fortgang i papirene våre. Derfor ble vår sak trenert i seks år. Jeg opplevde selv å se en iraner som hadde vært med i et heftig knivslagsmål, før han flyktet til Tyrkia. Han betalte mafiaen og fikk asyl i Canada etter bare noen måneder i Tyrkia, mens vår familie måtte vente i seks år på det samme! FN vet dette. Slik ender det med at de ’ekte’ flyktningene blir værende i Tyrkia, mens de kriminelle får dra videre til trygge land.

– Har du merket endringen i nordmenns syn på dere som flyktninger?

– Ja, det har skjedd i hele Europa. Mange ser flyktninger som en stor gruppe. Så hvis én gjør noe dumt, får alle skylda. Jeg er her alene og jeg er mann. Da er jeg plutselig en skummel enslig terrorist. Jeg er ikke engang muslim. Det er tungt å bære. Jeg sier ikke at alle flyktninger er engler, men vi er like forskjellig som resten av menneskeheten.

Mange i min situasjon tenker at når de får innvilget asyl, så vil de gjøre alt de ikke har fått lov til under tidligere regime og flukt. Men jeg er så ferdig med fortiden min. Jeg vil bare tenke forover og skaffe meg et liv. Jeg vil studere.

– Hva er den viktigste lærdommen etter et liv på flukt?

-Jeg har opplevd alt. Jeg har møtt og blitt kjent med alle slags mennesker, alle religioner og andre kulturer. Jeg har lært meg tre språk. Jeg vil si at jeg leser mennesker raskt.

Det verste er alle avskjedene. Du kan ikke bygge vennskap som du tenker skal vare, fordi du vet at du må videre. Du får ikke utdannet deg. Og du kan ikke legge noen planer for fremtiden.

Foads eldste bror i Trondheim ba familien komme til Norge. Foad dro i forveien, men da resten av den lille familien kom til den danske grensen, var den skandinaviske grensen stengt. De måtte bli i Tyskland.

Foad vet Norge vil han skal tilbake til Tyskland.

Jeg vil ikke flytte til Tyskland. Der er det for mye bråk.  Jeg vil ikke leve i et land som alltid er på toppen av nyhetene.

Jeg vil ha fred.

_mg_0532

 

 

 

 

 

 

 

Kategorier:Artikler/Intervjuer, Integrering/FrivillighetStikkord:, , , , , , , , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: