Sommeren 2020 dro Knut og jeg på bobilferie til Finnmark. Finnmark traff en streng i oss, det var som en puslespillbrikke som falt på plass. Folket, gjestfriheten, luften, luktene, utsynet, skiftningene, dyrene, banningen, tilstedeværelsen. For Knut og meg, med brusende sjømannsblod i årene, er Finnmark et av de mest eksotiske stedene vi har vært.
Her har jeg samlet de små reisebrevene jeg skrev på sosiale medier underveis.
Jeg håper du vil bli med på ferden!
Før avreise:
Da jeg var liten misunte jeg venninnen min som pleide å dra på campingtur. Hver sommer pakket de bilen full og i mitt hode reiste de fra sted til sted, møtte nye barn å leke med, kjente ulik grunn under føttene. I min familie var camping skikkelig harry, vi lo litt av de folka.
Men drømmen min fortsatte i det stille. Da jeg fikk barn, tenkte jeg ofte at camping hadde vært toppen. Da jeg senere giftet meg med en teltivrig mann, var jeg faktisk på en visning på en bobil. Jeg så for meg nydelige turer med alle barna og glade foreldre. Hadde tenkt å gi bobilen som en overraskelse i morgengave (grøss og gru, skjønner det ikke hadde gått så bra, altså)
Men nå, nå er drømmen virkelighet! Knut og jeg har leid verdens absolutt kuleste lille ombyde varebil og har satt nesen mot Finnmark!
Hvor, spør du kanskje? Vi vet ikke helt…
Har dere vinterdekk? Nei
Vet dere egentlig hvor enorme avstander som er der oppe? Nja…
Det jeg vet er at vi har pakket varmt tøy, badetøy, regntøy, NAF´s veibok og Knuts lindress. Vi har pakket glass med stett, sølvbestikk og Mannen (han er alltid med på tur) Og vi har hverandre. Og vi elsker eventyr.
Vi startet fra Oslo og kjørte hele veien opp til Finnmark. Først over Dovre:
Knut: Her står det at hvis du er heldig kan du se Moskus her på Dovre. Har du sett Markus noen gang, Lena?
Jeg: Nei, men hva er det brune der borte?
Fire Moskuser så vi gitt. For en naturopplevelse!
Nå tar vi kvelden, ved Steinvikholm slott. Borgen Norges siste katolske erkebiskop, OIav Engelbrektssson bygget ferdig i 1532. Det var hjem og arbeidsplass for Engelbrektsson, og fram til 1537 var Steinvikholm Norges maktsentrum. Hit førte biskopen mange av Nidarosdomens kostbarheter, blant annet Hellig Olavs skrin.
Og her sitter vi nå og skal spise Knuts hjemmelagde sild. Ute ligger Trondheimsfjorden blikkstille.
Jeg husker hver gang jeg lukket opp flydøren på Ålesund lufthavn Vigra, hvordan sjøluften fylte nesen. Jeg gledet meg alltid til akkurat det øyeblikket, før jeg stilte meg i døren og sa farvel til passasjerene.
Slik var det å våkne i dag og åpne opp døren til vårt lille Slott på hjul.
Ah, sjøluft og måkeskrik!
Så var det kaffe på sengen, litt frokost i fjæra, før vi tok veien om Farøya. For så sannelig fikk vi en kaffeinvitasjon i går kveld. Egentlig ville vi blitt der på Farøya i dagevis, så hyggelig var det, men Slottet ville videre og så måtte vi! Før vi kjørte inn i Nordland, tok vi farvel med sommeren. Men først: Innom gårdsbutikken på Steinvik og kjøpe Limousinkjøtt, oksekjøtt som skal mørne på Slottet noen dager. Fargerike grøftekanter og duften av fjøs langs E6, beitende smålam, så søte at de var til å spise opp, tepper med hvitveis, jeg mener virkelig tepper, så langt øyet kunne se.
Veien over Saltfjellet, møtte reinsdyr rundt hver sving. Dessuten en rev som stoppet og kikket litt ekstra . Vi krysset polarsirkelen med en rovfugl over oss. Der kom vi også på at Rosévinen vi skulle ha i kveld ikke var kald, så da måtte vi plukke eksklusiv snø fra Saltfjellet for å legge vinen på kjøl.
Vinteren er fremdeles her, men veiene er bare og vi gisper og gisper over hvor vakkert det er. Vi kom nesten til Narvik i dag. Knut er hes etter å ha lest alt det gøye i NAF-veiboka og jeg er stiv i skuldre og nakke etter å ha speidet etter reinsdyr og holdt Slottet på veien i nesten ti timer. Nå ble det sen middag, men fy søren så god. Og iskald rosévin a la Saltfjellet!
Siste nytt: To hvaler dukket opp rett foran oss akkurat nå, altså akkurat nå!
Ta den litt lengre fergeturen så dere kommer til foten av Stetind, sa en kjentmann til oss. Vi hadde egentlig ikke tid til omveier, for målet vårt var jo Finnmark, men heldigvis lot vi oss overtale.For det første fikk vi se hval på fergeleiet i går natt. I tillegg fikk vi se nasjonalfjellet så vakkert at det ikke går an å beskrive. Vi lot hastverk være hastverk, stoppet bilen og dekket bordet. Så satt vi og stønnet over dette synet, mens vi drakk kaffe og snakket om hvor heldige vi er, hvilket vidunderlig land vi lever i.
Men det stopper jo ikke der. Først langs Efjorden, der så vi en elg langs veikanten. Så over fjellet ved Bardu, rein over alt, men det er jo ikke så rart. En liten rype som vagget over veien så vi også, hvis fauna først skal nevnes. Vi ventet å se jerv, ettersom den største bestanddelen av dyret finnes nettopp her. Men vi får si oss fornøyd med elg og rype, ettersom moskus og hval tross alt er tikket av.
Stooooopp, ropte Knut. På vei ned fra Bardu, var elveleiet grønt og frodig. Der hadde Knut spottet en hel haug med vill asparges( eller strutseving om du vil) Alle som kjenner Knut, vet at han har en ekstra kjærlighet til denne grønnsaken. Som sagt så gjort og her sitter vi, mette i magen etter dampet asparges med smør og estragon.
Hvor vi sitter, lurer du kanskje på? Langs Altaelven selvfølgelig! Her sitter vi tett i tett med altaværinger som venter på at det skal bli midnatt, for 1 juni starter laksefisket i elven. Knut lager bål og jeg sitter med tungen langt inni seksårsjekselelen min. For vi skulle spise karamell for å feire at vi hadde nådd Alta i dag og det gikk ikke så bra. Er det noen som kjenner en tannlege her?
En forbipasserende ungdom med fiskestangen over skulderen, kikket på oss, på Slottet, på glassene med stett, på bålet og sa:
Dere ser ut som en filmkulisse. Haha, akkurat, svarte vi. Dette er jo som en film!
Det er så mye vi ikke vet. Som at natten til 1 juni er julaften for mange altaværinger. De må ha stusset de to vi spurte etter et hyggelig sted ved elven vi kunne parkere Slottet. For ved elvebredden vi fikk anvist, var stemningen til å ta og føle på. Det nærmet seg nemlig midnatt. Humpete veier gjennom furuskogen. Helt nede ved elven, et yrende folkeliv. Bål var tent, reinsdyrskinn hang over furugreiner, til allment bruk, hvis juninatten blir for kald. Båtene lå klare langs bredden.
Knut og jeg ble raskt invitert bort til en gjeng som satt i ring på medbragte campingstoler. Vi kjente finnmarkingen i oss våkne.
-Når elva buer seg er det for høy vannføring, når du ser et søkk i midten, da er det perfekt. Nå renner det to hundre kubikk og det er for mye vann. I morgen er det ventet opp til tjue grader og da blir snøsmeltingen enorm, du kan selv tenke deg, elleve hundre kubikk nedover her.
Han rister på hodet. Knut også (Knut lurer imidlertid på om det er mengde vann per sekund, per minutt eller per døgn det er snakk om, at det er mye skjønner han, men tør ikke spørre. Vi er tross alt søringer som har tråkket inn på julaften til fremmede)
Natten til første juni starter fisket i Altaelva. Mange venter på denne natten hele året. Snakk om flaks for oss!
-Kom innom oss og ta en kaffe eller en øl eller noe da vel!
Vi står på parkeringsplassen utenfor det enorme kjøpesenteret i Alta. Jeg kløner med å parkere Slottet, men straks er noen der for å hjelpe. Like raskt blir vi invitert hjem til paret som hjelper oss. Vi blir entusiastiske til kaffeinvitasjonen og spør hvor de bor. Vi bor på Kamøyvær, bare tre og en halv time herfra, svarer paret. De er i Alta en liten tur, for å kjøpe blomster.
Vi har lovet hverandre å være raske med handlingen, men på vei inn går vi forbi kafeen Kokkejævel og tenna løper i vann (www.hoftepluss.no) Etter en saftig Kautobab, med røkt reinskav, fetaostkrem og rørte tyttebær, blir handleturen en lek.
Vi drar innom den fantastiske ishavskatedralen, før vi tar farvel med Alta for denne gang. Vi er nyfrelste finnmarkinger.
Slottet forlater et Alta i lysegrønt, barn med is i hånda og smilende altaværinger som tenker sommeren endelig er her. Båten ut til Stjernøya, der vi skal besøke fiskeren Alf, går klokken seks på ettermiddagen. Vi beregner heldigvis god tid. Det er enormt med rein på veiene nå, advarer alle oss. Tjue minutter utenfor byen, er vi på høyfjellet. Åh, kontrastene, sier den nybakte finnmarkingen ved siden av meg.
Båten blir lastet full av post som skal leveres til øyboere. Ta hånda mi, sier kapteinen og gir meg en svær neve. Jaså, dere skal besøke han Alf, det er onkelen min det, sier han og smiler under barten. Veien over sundet er litt ruskete, men tryggheten selv sitter i førersete. I gamledager rodde man over for å komme seg på skolen eller få handlet, forteller skipperen. De var sterke som faen de gamle kara, jeg husker jeg sto sammen med faren min en gang og vi møtte en av gamlekara med en femti kilos melsekk under hver arm. Vi ble stående et kvarter og prate uten at han satte fra seg sekkene.
Alf er over åtti, men står på brygga for å ta imot både oss og posten som skal i land på øya. Det er sant som han har sagt, en meter snø ligger fremdeles utenfor huset, men lysegrønne museører sees allikevel på trærne. Det snødde hver dag fra nyttår til 17 mai, forteller Alf. Han gadd ikke måke til slutt. Nei det vår herre har plassert her, får han ta vekk sjøl, sier Alf og følger oss opp bakken.
Det er vanskelig å legge bak seg opplevelsen på Stjernøya, folka vi møtte, hvordan de ga oss en følelse av å høre til. Det sitter i kroppen over fjellet, eller fjell og fjell, det ligger bare noen hundre meter over havet, men det ser ut som vi er på månen. Reinsdyr, rev, ryper, her er det mange wow-øyeblikk. Vi mangler dog ulv og bjørn, sier den nybakte finnmarkingen tørt.
Fra månen, lander vi på Kystveien til Havøysund, en nasjonal turistvei, leser vi i NAV- veiboken. Vi skjønner den er en nasjonal turistvei for å si det sånn. Fjellformasjonene er helt spektakulære, vi stopper, tar bilder, men det går ikke an å få det fotografert slik det ser ut. Fjellformasjonene er fra under og etter siste istid (mellom 110 000 til 10 000 år siden) En av dem, Måsøyløven, minner om den egyptiske Sfinxen som hadde løvekropp og menneskehode. Høy som et treetasjers hus og lang som en 80 fots fiskebåt står Måsøyløven som et tydelig kjennetegn i naturen.
Etter dette følger et langt stykke med nydelige, små vann, der vannspeilet av de typiske fargeglade, nordnorske husene står spredt i terrenget. Knut roper stopp ved annet hvert lille vann. Midnattsolen gjør at vi mister følelsen av tid. I det vi runder fjellet ved Havøysund roper Knut stopp igjen, klokken er lengst over midnatt og vi har enda ikke spist middag. Vi parkerer ved siden av kirkegården, en båt kommer tøffende inn, sukk.
Dere må treffe Siss på Rolvsøy har en venn sagt. Har dere ringt Siss, har han mast, dere burde det altså! Jeg sender en melding til Siss etter frokost på havna og får raskt svar.
Ta ferga klokken 1530, jeg henter dere når jeg er ferdig på fiskebruket.
Kystveien ender i vakre Havøysund, står det i NAF-veiboka. Og ja, Havøysund er absolutt verdt et besøk. Yrende folkeliv, små kneiper og et lite hotell nede ved havna. Men er man først der, er Rolvsøy et must!
Møt meg i butikken, dere må handle med dere middag, sa Siss. Dere finner veien, det er bare én vei på Rolvsøy. Den smale veien opp til butikken, vi er på film igjen. Vi har fått høre at det bor rundt 70 fastboende her, fraflyttingen har vært stor. Men når vi entusiastisk sier at vi føler vi er ved verdens ende, svarer en rappkjefta Rolvsøyboer: Rolvsøy er bare noen timer unna en paraplydrink på Mallorca. Hurtigbåten til Alta og fly videre, vips er du der. Hvis du absolutt må da, legger han tørt til…
Nei, vi må ikke, tenker jeg.
Et av Norges største fiskemottak ligger på Rolvsøy, Siss står på leverbåndet i dag. Finnmarkinger er ramsalte, alt kommer rett fra levra. Knut prøver å finne folk til å stille opp til filming for Vårt lille land. Finnmarkinger er gjestfrie, men linselus er de definitivt ikke. En av gutta som jobber på mottaket, tar på fisken og sier æsj, jeg liker ikke fisk. Kan du si det til TV-kamera spør Knut. Ikke faen, sier han og gir oss en kopp kaffe. Når en fisker fra naboøya Ingøy til slutt sier ja og Knut spør om han kan stå i den fine båten når kamera går, svarer han at, nei, det blir for teit, her kan jeg stå ellers gidder jeg ikke. Og sånn blir det.
Siss fortjener en hel bok, egentlig. For et fyrverkeri av en dame. Jeg hadde prøvd å finne litt ut av hva hun egentlig driver med på Tufjord brygge. Men man må nesten ut dit for å skjønne hvilken kapasitet hun er i det lille øysamfunnet på 71 grader nord.
Dere må snakke med Linn, har Siss sagt. Vi gjør alt Siss sier, skjønner det er lurt. Linn er svigerdattera, hun venter sitt første barn og er dermed en del av babyboomen på Rolvsøy. Hele to barnefødsler er hipp hurra for det lille øysamfunnet.
Men først skal vi hente bil på fiskemottaket, et av Norges største, blir vi fortalt. Her er alle nasjonaliteter representert, noen sesongarbeidere, men også noen som har flyttet til øya. Vi er et internasjonalt samfunn her, sier Siss. En av lærerne er fra Lahore i Pakistan. Hun har bodd her i ett år med mann og to barn, de kom flyttende fra Grønland i Oslo. De elsker å bo her, men fordi vi ikke lenger har et barnehagetilbud, må de flytte. Heldigvis bare til Havøysund, da.
Vi tar turen innom Linn. Hun er fra Høibråten i Oslo, men flyttet først til Ingøy, så til Rolvsøy, for kjærligheten til sønnen til Siss. Joda, sier den unge fotografen (https://www.facebook.com/IslandPhotoLinnSaether/) Jeg kom hit på grunn av kjærligheten for en mann, men ikke ti ville hester kan få meg herfra. Hver dag her er et eventyr. Det er ikke bare jeg som får tårer i øynene av både nordlyset og midnattsola. De mest hardbarka fiskerne fra øya, tørker også en tåre fordi de ikke kan la det være. Det er altfor vakkert, jeg tror det treffer en streng hos oss mennesker.
Snufs, jeg svelger klumpen jeg kjenner i halsen.
Før vi drar, tar vi turen langs veien. Alle som sitter ute, vinker og hilser. vi spiser lunsj på den kritthvite stranden, før vi tar farvel med Rolvsøy for denne gang.
Natten tilbringes på et rufsete Nordkapp, med Netflix på storskjermen i Slottet. Og husker du paret fra Alta, de som inviterte oss på kaffe? De tilbragte vi formiddagen med. Fy søren, fine folk! Mer om det senere. Nå er det finnbiff på bål på en strand like ved Lakselv. Knut har fått noen nye venner ved bålet, jeg skriver. Men nå tror jeg sannelig jeg gir meg.
Her skinner sola og kvelden er ennå ung.
Først natten på Nordkapp i går. Vi kom kjørende oppover på de golde fjellveiene, møtte noen reinsdyr her og der, men følte oss ganske alene i verden på vei til platået. Det blåste som pokker og vi så mørke skyer nærme seg. Da vi kom opp, knipset jeg raskt et bilde, før jeg gikk for å betale parkering. På vei tilbake, så jeg knapt bilen, Knut sto på kjøkkenet og lagde mat. Jeg prøvde å finne ut av om noen noengang hadde blitt blåst over platået, for jeg hadde ikke lyst til å ende turen her. Min nybakte finnmarking syntes jeg var hysterisk, dette var da ikke vind, du skulle bare kjent på skikkelig ruskevær, sa han med sin nye dialekt. Da vi våknet, hadde kafeen åpnet og vi var ikke alene lenger. Skyene hadde lettet, vinden løyet. Kafeens vafler anbefales! På vei ned fra platået, hadde vi bestemt oss for å ta turen innom Kamøyvær, til paret vi møtte på parkeringsplassen i Alta. Vi visste jo ikke engang hva de het. Vi har den fineste verandaen, på sommeren er det tjukt av turister og fotograferer huset vårt, sa de.
Knut har bedt meg være forsiktig med altfor mange gispeord når jeg skriver…men i det vi svinger av veien og kommer inn til Kamøyvær, er det akkurat det vi gjør: Vi gisper.Verandaen finner vi med en gang, på den står Lars Peder barbeint og med kortermet t-skjorte. Det er sommer må vite, selv om vi søringer har på ullgenser og vindjakke.
Jeg ringer Ragnhild sier han, hun mekker sykkel. Ragnhild kommer, vi får påsmurte brødskiver og kaffe og så sannelig får også Knut en øl. Jeg forteller om stormen på Nordkapp, Knut blir flau, Ragnhild flirer og kaller gårsdagens vind en liten bris. Været skifter så brått her at vi har lært oss å leve i nuet, gripe hvert øyeblikk. Jeg tenker på hvordan vi går på kurs for å lære om mindfullness. Kanskje et år i Finnmark hadde vært bedre? Vi har en nydelig formiddag med Lars Peder og Ragnhild. Og huset deres er virkelig noe helt spesielt. Vi er akkurat en uke for tidlig, før eksplosjonen av farger vil gjøre det enda finere. Den lille bekken ved siden av huset, har vært Ragnhilds drøm i årevis å få bygget.
Hva med bygdedyret på en så liten plass, prøver jeg meg. Joda, det lever i beste velgående, men slikt må man jo bare gi faen i, svarer Lars Peder. Vi er så avhengig av hverandre her, det kan være tøft å bo her gjennom lange vintre. Alle driter seg ut en gang i blant, og det å bære nag og sladre om hverandre kommer man ingen vei med, hvis veien har rast og man trenger noe i butikken. Vi har lyst til å bli, men har et langt strekk foran oss, jeg sier stopp når Knut tilbys en øl til det andre beinet.
Knut leser i veiboka at det finnes et helt spektakulært område på veien, Trollholmsund. Vi er glad vi tar veien innom, før vi ender her vi er nå, på en nydelig strand like ved Lakselv. Det ble en sen aften i natt, for i det vi parkerte Slottet, kom folk på besøk. Det ene tok det andre, slik som skjer her i Finnmark. Det er ikke vanskelig å få kontakt med folk, for å si det sånn.
I dag morges måtte jeg la den nyfødte finnmarkingen sove litt. Utenfor Slottet lå skyene svarte i horisonten, bortsett fra en regnbue som strakk seg som en fargesprakende bro over himmelen. Jeg regner med den endte akkurat der vi står parkert nå, for denne plassen er en ekte skatt. Jeg gned søvnen ut av øynene og forbi meg kom en ny bobil, mannen inne vinket og hilste, slik vi har skjønt man gjør her. Det var Jimmy. Et par timer senere, var frokosten fortært og vi klare for avgang. Da kom Jimmy bort til oss. Han hadde kjørt hele natta, fortalte han, så han trengte et par timer på øyet. Men to timer er da altfor lite, sa jeg. Nei, for svarte, vi har så kort tid her på jorda, men vi skal være daue så lenge, svarte han. Nå skulle han på fisketur i elven ved siden av, sist hadde han fått noen svære rugger (eller hva han nå kalte det, rugg var uansett det jeg så for meg) Vil dere ville være med på fisketur en tre fire dager, spør Jimmy?
Jimmy er Finnmarks snåsamann. Tusenvis har fått hjelp av ham, han legger hånden på armen til Knut. Kjenn, sier han. Knut, som overhodet ikke tror på den slags, kjenner det prikker i fingrene. Jimmy forteller oss mye annet også, som vi ikke forteller videre. Vi må dessverre takke nei til tre dagers fisketur med Jimmy, men telefonnummeret hans har vi og en stående invitasjon til ranchen hans et sted i Troms.
Vi lærte mange vitser i går, som sparket i alle retninger. Knut flere enn meg, for i totiden måtte jeg gi meg. Da var det full fest rundt bålet. Du kan kanskje selv tenke deg språkbruken i Slottet i dag? Men se til hælvete å fløtt dæ, din jævla kveite, roper Knut, når jeg skal kjøre forbi en eldre dame på søndagstur.
Livet i Finnmark er tøft. Vil du oppleve Skagen, prærien, vidda, Sola, Mordor, ørken, fiskevær, en canyon, Hardangervidda og månen, på en og samme dag? Da bør du ta Turistveien til Hamningberg! Ytterst ut mot Barentshavet står vi nå, Knut har tent bål, fiskekaker til middag, hvitvin i glass med stett. Vi hadde egentlig ikke tenkt å dra til Øst-Finnmark, tenkte det var for langt å kjøre. Men det var så mange som sa vi måtte få med oss den delen av Finnmark, at det var noe helt annet enn i vest. For det første er 100 km nå som en tur i butikken for oss. 400 km, som en tur i parken. Så østover dro vi og hjelpe meg, så glade vi er for det. Det er det store landskapet man er omsluttet av her i øst, det luftige og frie. I går da vi kjørte Varanger Nasjonale Turistvei helt ut til Hamningberg, satt vi til slutt og lo. Vi måtte gi oss ende over, rett og slett. Det ble for stort, for heftig å ta inn (Selv vår medreisende, Mannen, skiftet uttrykk i sitt måpende fjes)
I dag tok vi den smale veien tilbake, stoppet for å prøve å ta bilder av dette voldsomme. Og der, rett under oss, en hval svømmende i Barentshavet. Jada, på film, jeg vet.
(Tips: Selv utedoen på Hemningberg var superduperrenogpen. Slottet har ikke do, så slikt settes pris på)
Så kom vi til Vardø.
Å, Vardø, altså! Vi falt pladask, så lange vi var. For en sjarm, så kul og røff, for en historie og sist, men ikke minst:
Heksemonumentet! Jeg fikk klump i halsen allerede da Slottet svingte ned til minnesteinen. Fra 1600 til 1692, ble i alt 135 mennesker brent på bålet, dømt fordi de hadde utøvd såkalt heksekunst. Steinen var en ting, men minneinstallasjonen, med både hver og en historie fortalt, samt huset med den evig brennende stolen, gjorde dypt, dypt inntrykk. Så respektfullt laget, til minne om disse kvinnene (og noen menn) som ble torturert og brent på bålet. Et must dersom man drar til Vardø.
Nå har vi stoppet ved Tanaelva, solen lyser inn på Slottet og Knut har akkurat servert sin berømte Tanaplatte (les: restemat). I morgen står Karasjok og Kautokeino på planen, gitt ikke flommen setter en stopper for oss. Kanskje vi skal ringe Jimmy og spørre?
Knut banner og kommer med besvergelser, slik han har begynt med, før han bestemmer seg for å dra innom sølvsmia og kjøpe seg en skikkelig samekniv. Han diskuterer verdensvant, eller finnmarksvant, knivenes egenskaper med jenta bak disken. Nå kan han hogge, skjære, kutte, ja, alt mulig kan han nå fikse med den kniven. Jenta driver med rein. Hvor mange spør jeg. Det er så rart at dere søringer alltid spør om det. For oss er det det samme som å spørre hvor mange penger du har i banken, svarer hun.
Med samekniven ombord, ruller vi videre mot Karasjok. Tanaelva renner over sine bredder og Knut leser med finnmarksdialekt fra NAFs veibok.
Det tar ikke lange tiden langs elven før alle skilt er på samisk, alle små rasteplasser og stedsnavn likeså. Det høres ut som de har viddas luft i munnen når de snakker, sier Knut og slår om dialekten, leser med viddas luft i munnen hver gang vi passerer et skilt.
Der er Finland, peker Knut. Langs Tanaelva kan man plukke den helt spesielle tanatimianen, leser han.
Vi ankommer Karasjok og lurer på om de vil ta vel imot oss.
80% av innbyggerne er samiske, resten er finner i Karasjok. Det finnes tre samiske språk (ikke dialekter) De tre språkene forstår ikke hverandre. I Karasjok snakker de nord-samisk. Vi finner straks veien til byens bokhandel og der treffer vi en same og en finne som snakker sammen på samisk. Knut skryter av sine finskkunnskaper, med ordet Ilmastointi (aircondition) og jeg med ordet kumisaappaat (gummistøvler)Jeg tror de synes vi er litt rare.
Vi kjører videre til Kautokeino og parkerer Slottet for kvelden. Knut har tent bål, brukt den nye kniven og lager spagetti med reinkjøtt. Vidde rundt oss, midnattsola skinner, snart vil nok Knut prøve seg på en joik.
God natt, har jeg lyst til å skrive på samisk. Men det finnes ikke som språk i google translate.
Dere må dra innom Juhls sølvsmie i Kautokeino hadde flere sagt til oss. Vi tenkte vi allerede hadde vært i et par sølvsmier på veien, at én til var unødvendig. Men så fant vi denne fine plassen med vidda så langt øyet kunne se. Rundt bålet snakket vi om alt vi hadde opplevd, hvor bergtatt vi har blitt av denne landsdelen.
I tillegg hadde jeg sendt en tekstmelding til Sunniva Juhls og sagt vi ville komme innom. Det er ikke så ofte jeg er tom for ord. Besøket i Kautokeino berører meg dypt, som et jordskjelv langt inni meg. Men jeg vil fortelle, så unnskyld hvis det blir for voldsomt. Bær over med meg om det blir irriterende klisjéfylt.
Det går ikke an å beskrive hva Juhls sølvsmie er. En opplevelse, et livsverk, et museum, et galleri, et verksted, en kulturinstitusjon. Det er som om alt faller på plass inne i hodet, bare ved å være på denne plassen (Jeg advarte dere!)
Regine, 81 år gammel, kom til Kautokeino fra Tyskland som attenåring, den gangen en bygd uten veiforbindelse. Hun møtte danske Frank og sammen bygget de, med sine egne hender, dette eventyret av et sted. Historien deres er en bok i seg selv.
Nå finner vi Regine sittende på et stillas ved den store mosaikkveggen hun har satt seg som mål å fullføre. Det spilles klassisk musikk. Hun sitter med synål og renser, snur seg mot oss og hilser. Jeg begynner å grine. Er det kanskje første gangen din her, spør hun. Jeg nikker og prøver å slutte. Det var jordskjelvet, og etterskjelvene kommer igjen og igjen.
Rett under stillaset der hun står, tommelen til hennes elskede Frank. Sjelevenn, ektemann, kunstner, far til Sunniva. Frank døde i februar, et lys brenner for ham og tommelen med hans fingeravtrykk er foreviget. Bare den er verdt besøket.
Vi har en guide, Susanna fra Finland. Hun forteller levende historien til denne første sølvsmien i Finnmark. Som alle som jobber på smia, er hun selv sølvsmed. Fire timer er vi der. Jeg spør Susanna om vi kan overnatte.
Når vi drar må jeg fremdeles svelge og svelge klumpen i halsen.
Vi fyller bensin og jeg sender en melding til Sunniva, forteller om besøket vårt. Hun ber oss komme opp igjen, hilse på Andreas og henne. Hva skal jeg si, annet enn at ja, etterskjelvene fortsatte. Vi snakket også mere med Regine og jeg velger å bruke hennes ord: Hva er poenget med å gjøre noe hvis det ikke blir vakkert?
Hvis dere skal til Finnmark, er denne sølvsmien verdt turen alene.
Dra dit, gjør det!
Det er nesten så jeg ikke orker å fortelle at vi endte på fjellet med et nydelig ungt par som var på sommerbeite med reinflokken sin,. Og at Knut fikk prøve å kaste lasso og hadde et slags talent. Men, ja det gjorde vi, før vi slo leir for natta.
Fremdeles oppskaket etter jordskjelvet på Juhls sølvsmie, vet vi at tiden er inne for å begynne hjemreisen. Banningen fra min sidemann er innbitt og beksvart. Han vil absolutt ikke dra hjemmefra. Men vi har et lyspunkt i det svarte: Endelig hadde en reineier sagt ja til å bli filmet på samisk! Det har vært helt komisk, vi har knapt opplevd maken til gjestfrihet og kontaktsøkende folk enn her i Finnmark. Men så fort Knut har tatt frem kamera, har de fått panikk. I butikken i Kautokeino spør Knut en av dem som jobber i kassa om hun kjenner en reineier som er på sommerbeite. Det blir stille, usikre blikk veksles. Så får Knut nummeret til Johan Ante, på beite med reinflokken sin fra mai til september.
Kjør opp på fjellet, ved bodene på venstre side, kjæresten min og jeg møter dere der, sier Johan Ante. Bli med opp til lavvoen vår, Johan Ante gir meg en hånd i den dype snøen. Er han ikke søt, hvisker kjæresten til meg. Etter intervjuet, spør han Knut om han vil prøve å kaste lasso. Det beste er å øve seg på en spark i bevegelse, det er slik vi pleier å gjøre det, forteller han. Knut får den rosa lassoen Johan Ante har gitt i kjærlighetsgave til kjæresten sin.
Er han ikke søt, hvisker hun igjen.
Knut har talent, mener Johan Ante. Knut snakker med viddas luft i munnen hele veien til Alta. Johan Ante har invitert oss tilbake, sier Knut, de vil ha oss med å kjøre rein på vinteren. Minus 51,2 grader var det i Kautokeino for to år siden, prøver jeg meg. Det heter ikke dårlig vær, men dårlig klær, sier finnmarkingen, etterfulgt av et par saftige ord jeg ikke tør skrive her. Alle snakker om vinteren, men de kaller det ikke mørketiden. Det heter fargetiden her, sier Knut finnmarksvant.
Vi vinker farvel og setter nesa sydover mot Troms. Vi har fått tips om verdens nordligste whiskydestilleri, Aurora Spirit Distillery, 87 minutter fra Tromsø.
Etter en omvisning i destilleriet, sjekker vi like godt inn i hytte nummer 5.
De som har fulgt med på denne reisen, vet at Knuts lyse lindress og min lange, svarte silkekjole er pakket med på reisen. Man vet jo aldri, et bryllup kan dukke opp eller noe annet av det mer høytidelige slaget. Sølvtøyet og glass med stett har vært i daglig bruk, men ikke fintøyet.
Selv om Slottet er utstyrt med utedusj, må det innrømmes at det ikke har blitt prioritert så ofte, til tross for vellystige jubelrop over hvor deilig det er å bruke den, de to gangene vi har varmet opp vann (Oj, bare to ganger?)
I går derimot, kom dress og kjole på. Det var etter omvisningen på verdens nordligste whiskydestilleri, Aurora Spirit. Det var som et sus fra den store verden (https://www.bivrost.com) Jeg kan ikke mye om whisky, ei heller om destillasjon, men på prøvesmakingen etter omvisningen, skjønte vi at lin og silke måtte frem fra bagasjerommet.
Vi sjekket inn på hytte nummer 5. Jeg vasket jeg håret for første gang på to uker.
Først om Bivrost: For seks år siden satset Tor og kona Anne-Lise det de hadde, sammen med kompisen og gründeren Hans, og klinte til for å følge drømmen om et destilleri i Lyngens ville natur. Heldigvis fortsatte kona som frisør, sier Tor til oss. Slik fikk vi en sikker inntekt i en usikker tid. Mange år fulgte, med møter og forsøk på å hente inn kapital. I skrivende stund er Whiskyen utsolgt på polet, en av flaskene ble auksjonert bort til 77 000 kroner nettopp. Ha! De har gin også forresten. Og akevitt. Og akevittlikør. Og disse hyttene helt med havet rett inn. Om jeg så hval? Selvfølgelig, to ganger! Ørn? Jada, det også.
Hadde det ikke vært for at destilleriet går så bra, hadde det vært kroken på døra for gutta på Lyngen. De er, som mange andre vi har møtt på denne turen, veldig preget av koronakrisen. På samme tid i fjor, var hyttene overbooket. Turistene kom fra hele verden, for å nyte naturen og denne whiskyen de hadde lest om, laget av norsk brevann.
Med bållukt i fintøyet, whisky i magen og full av inspirasjon om å følge drømmen, tok vi fergeturen som blir regnet som en av verdens vakreste (i følge vår bibel på turen: NAF´s veibok) Og der, med piknikkurv på armen og strålende smil, sto sannelig venner og ventet på oss! Kaffe, skolebolle på Slottet. Hjemmelaget øl, hjemmerøkt laks og tørrfisk, syltetøy og alskens godsaker med på ferden videre. Makan!
Sydover, sydover, paraplydrink og lakkerte tånegler. Grønne trær, is i hånden, fnisete ungjenter langs veien. Narvik med dem vi kaller familie. Det var tungt å forlate Finnmark, men dette er et godt alternativ når vi først måtte forlate det høye nord.
Vi er på sydentur! I Narvik.
Jeg ser dere er på vei til Dutta, skrev en venn til meg forleden dag. Dutta har drevet foodtruck i 30 år. Hun lager verdens beste smultringer med sukker og kanel. Kjøp med en pose, man blir avhengig, skriver han overbevisende. Damen foran oss kjøper 49 stykker, hun ser unnskyldende på oss, sier fort at ikke alle er til henne. Dutta selv forteller at hemmeligheten ligger i å ikke kødde med kundene sine. Har man sagt fem egg-kake, kan man ikke bruke fire egg, det lærte jeg fra bestemor, sier hun. Vi kjøper en pose med ti, ingen av oss liker smultringer spesielt godt. Etter fire mil er de borte alle ti. Det gir energi til mange nye omveier, blir vi enige om.
Knut og jeg er skikkelig dårlige til å planlegge. Det har sine ulemper, som at fergen ikke går igjen før i morgen, eller at restauranten vi har gledet oss til å besøke, har gått konkurs. Men for oss gjør dette først og fremst at vi må finne nye veier, at vi kanskje ender opp et helt annet sted enn der vi hadde tenkt. For å finne disse veiene, må vi snakke med folk, eller hvis det er langt mellom folk, lese i NAF´s veibok. Plutselig blir jo omveien vi tar, snarveien til helt rå opplevelser, sier Knut. Han har fremdeles finnmarksdialekt, litt avslepet. Jeg sitter bak rattet og speider etter rein, skvetter når jeg ser en sau. Stopp! sier Knut. Han har sett et brunt skilt. Du vet, det brune med en firkant med krøll i hvert hjørne. Jettegryter står det på skiltet. Vi stopper, tar på tursko og legger i vei innover i skogen. En kilometer på eget ansvar, står det også, det er litt uvisst hvilket ansvar det er snakk om.
Mulig samene har det på samme måte med avstand som med klokka, peser jeg bak Knut, jeg vil egentlig tilbake til Slottet, droppe jettegrytene det ikke står ett ord om i veiboka. Jeg er glad jeg ikke snudde. For i enden av stien, langt inni skogen, dukker jettegrytene opp. Det er her man trodde trollene lagde mat, leser vi. På veien tilbake til Slottet, ser alle små, mosekledde kneiser ut som sovende troll. Vi ser dessuten ulvespor. Ulv er sett i Engerdal, leser finnmarkingen på nettet, når vi er trygt tilbake på veien. Slike små, men store opplevelser har vi hatt hele veien. Og nettopp det at vi klarer å se det store i det lille, tror jeg gjør at turen har blitt så skjellsettende som den har.
Et lite øyeblikk tenkte vi at vi skulle finne et helt spesielt sted den siste kvelden, spise middag og overnatte på en av de historiske hotellene, for eksempel. En syvretters meny av lokale råvarer, vinpakke, hele den greia der.
Men så tenkte vi at det går jo ikke, Slottet må være med på avskjeden! Vi begynte å lete i veiboka. Jeg ønsket meg et idyllisk vann, der vi kanskje kunne ta en dukkert før avreise i morgen.
Oj, et par timer innover dette fjellet her, finnes Norges eldste innenlands fiskevær, jubler Knut. Her finnes det også en reinflokk, riktignok satt ut som tamrein på tjuetallet, men nå er den vill.
Knut tar en glad fiskevær- og reinjoik.
Latterlig fin solnedgang, vidde, fiskevær, Slottet stortrives i kjente omgivelser. Finnmarkingen min også. Vi må pynte oss, sier Knut, sølvtøyet må frem.
Bli med meg, Knut åpner døren til Slottet. Har du lest «Sommerhuset» av Johan Borgen? Vi følger stien mot neset, jeg ser hele vannet er oransje. Og der, helt ytterst, et bord, en bålpanne. Ingen hytteeiere er her.
Det ser penere ut etter at vi har reist, Knut vanner til og med blomstene. Les den novellen.
Jeg sitter og snufser litt, at vi skal hjem i morgen er ikke til å tro. Jeg har vendt meg til dette livet. En bobil står aller høyest på min ønskeliste. Jeg simpelthen elsker denne måten å reise på! (Unnskyld, Knut, for at jeg brukte det svulstige ordet, men jeg fant ikke noe annet dekkende)
Knut vurderer å ro fiske et par ukers tid. Dette er et gjeddeparadis, leser han i veiboka.Det er en liten detalj vi ikke opplevde der oppe i nord: Mygg så store som spurver! Om vi har myggspray? Niks. Om vi har tatt livet av noen hundre, blodige mygg? Jepp.
Turen hjem i morgen, en is, en podcast, en samtale, vi får gjøre det beste ut av det.
Lena Ronge 