Lena Ronge

Så lenge jeg kan huske, har jeg følt meg helt hudløs i desember. Lukter og smaker blir sterkere. Kontrastene blir tydeligere. Ord rammer hardere.

Det hjalp å få barn. Da kunne jeg pakke inn min egen sårbarhet i kalendere og pepperkaker. Tenne adventslys og røkelse og lage kakao til frokost. I årene før jeg fikk barn, stakk jeg helst av. Ville at jula skulle gå over. Orket ikke kjenne på tvilen om hvorvidt jeg hørte til noe sted. Om jeg var inkludert. Og elsket.

Nå hører jeg til. Er inkludert og elsket. Men kontrastene er fremdeles like tydelige. Ordene rammer like hardt. Jeg kjenner smerten til alle dem som vil at jula skal gå fort over.  I mitt hjem, fylt med kalendergaver og kongerøkelse og adventslyset tent, klarer jeg nesten ikke lese avisen. Langt mindre aviser på nett. Med kommentatorfelt fylt av menneskeforrakt. Og jeg lurer på hvem det er som skjuler seg bak alt hatet. Når det spys ut edder og galle over byens romfolk. Eller de narkomane. Eller slanke fotballfruer og folk som kjøper merkeklær til ungene sine. Er det for å slippe å kjenne på sin egen tvil om hvorvidt man hører til? Gruer de seg til jul? Er det deres måte å stikke av på?

Jeg vil fortelle en historie om en jul helt utenom det vanlige. En jul Elvis kom på besøk på julekvelden. Og jeg helst ville ha ham ut av døren igjen. En jul da min egen sårbarhet ble kraftig utfordret.

Jeg er skilt. Og som skilte flest, deles barna mellom foreldrene sine i julen. Heldigvis har jeg hatt en jobb der jeg har kunnet stikke av når barna ikke har vært hos meg. Mang en jul er tilbragt under himmelstrøk på andre siden av jorda. Med andre tynnhudede kollegaer. Julen jeg skal fortelle om var imidlertid annerledes. Julekvelden skulle tilbringes hjemme, uten barn. Uten at jeg kunne stikke av og få den til å gå fort over.

Mannen min og jeg fant ut at vi skulle samle sammen andre i samme situasjon, skilte eller barnløse. Eller de uten familie i landet. Vi var 8 til bords. Pinnekjøtt og juletre og fakler og kjærlighet fylte huset med god lukt og stemning. En venninne og jeg dro i kirken på formiddagen. Presten holdt en fantastisk preken om inkludering og kjærlighet; om det å åpne dørene for de utstøtte. Jeg følte det var nettopp dette jeg hadde gjort denne julen; «åpnet døren for de utstøtte». Jeg solte meg i min egen selvgodhet.

På veien hjem fra kirken var jeg innom graven til pappa med en Akevitt til ham og en til meg. Tradisjonen tro gjennom mange år.

Bordet var dekket med arvesølv og krystallglass. Stemningen var nær og fin. Jeg hadde klump i halsen. Savnet barna mine. På en god måte, både klumpen og savnet. Midt i pinnekjøttet ringte det på døren. Utenfor sto en mann jeg aldri hadde sett før. I hvit Elviskostyme. Han sa han var drosjesjåfør. At han var en gammel skolekamerat av min mann. At han hadde kjørt forbi og sett alle lysene. Det hadde sett så koselig ut. Ingen trengte drosje klokken seks på julekvelden. Han ble invitert inn i varmen. Det ble dekket på med arvesølv og krystall på en ledig plass ved bordet. Plassen var ved siden av meg. Mannen min satt på andre enden av bordet. Den eneste Elvis kjente fra før.

Elvis var en av de utstøtte. Så utstøtt at han valgte å ringe på døren til en kamerat han ikke har sett på over tjue år. Det må ha kostet. Han overtok samtalen, høylydt og voldsomt. Ropte over bordet til mannen min. Spurte om andre klassekamerater; om Kari og Ola og Per og om ditt og om datt. Vi andre satt tause. Klumpen i halsen og savnet etter barna ble vond. Jeg ville at Elvis skulle gå. Jeg ville slippe å ha en av de utstøtte ved siden av meg. Glemt var den fantastiske preken til presten. Elvis satte seg til piano midt i desserten. Han spilte heftig og voldsomt. Hele Elvis fylte huset. Julefreden ble byttet ut med bråket fra en fremmed. Han var desperat etter å bli sett og inkludert.

Det var min kloke venninne som hentet meg inn på sporet igjen. Minnet meg på preken til presten. Og sammen klarte vi å snu dette som var nær ved å ende i noe veldig vondt. Vi ga ham den plassen han trengte akkurat da. Vi så ham. Og jeg tror han hadde en julekveld der han følte seg som en del av noe. Vi sang med musikken han spilte. Foreslo noen låter. Han forlot oss og gikk tilbake på jobb da julegjester rundt om i byen skulle hjem. Jeg tror han møtte gjestene med et smil om munnen den kvelden. Det ble hans siste jul. Han valgte å avslutte livet noen måneder senere.

Jeg møtte ham bare den ene kvelden. Men etter det har han vært en fast gjest hver julekveld for meg. Og hver gang jeg tenker at jeg ikke orker å gi hjerterom til de rundt meg, eller har lyst til å dømme noen for deres meninger eller prioriteringer, tenker jeg på den julekvelden. På hvor vanskelig det kan være, når man selv er sårbar, å gi plass til andre ved bordet. Jul eller ei. Med eller uten arvesølv og krystall.