Kategori: Familie
-
Skrivesperre
Min mor skrev et bokmanus, «Et kvinneliv». Den skulle gis ut etter hennes død. Mange av kapitlene var skrevet med store bokstaver. Det første kapittelet fikk jeg tilsendt da jeg var tretti år og nybakt tobarnsmor. Kapittelet het «Sannheten om Arne Kjell» (min far). Jeg svarte henne vennlig, sa jeg forsto det hadde vært vanskelig, at han nok ikke var verdens beste ektemann, men at jeg helst ikke ville vite hvem han hadde ligget med den natten jeg ble født.
-
Min markedsverdi
Jeg tenker at min markedsverdi har økt kraftig. Til tross for tjue kilos overvekt, grå hår og to kreftoperasjoner. På Tinder tror jeg derimot min verdi har sunket med årene, for det er jo et sted der man først går etter utseende, der mange bare vil ha seg et ligg. Kanskje helst med en som er langt yngre enn meg. Jeg tror ikke mange hadde sveipa til høyre (eller er det venstre) på et bilde av meg der, gitt.
-
Du likner på moren din
Hun døde i fjor. Jeg behøver ikke være redd henne lenger, redd for hva hun vil kalle meg i sine lange brev og mailer, redd for hennes dom over meg som menneske, som datter, som mor. Ved hennes død, klarer jeg endelig å akseptere, til og meg anerkjenne at ja, jeg likner faktisk ganske mye på moren min.
-
Verdens beste mamma
Mamma sa at det var sånn menn er. Det er ikke noe å gjøre med. Man må bare holde dem på armlengs avstand, sa hun og lo. Jeg var glad jeg hadde verdens beste mamma. Som lærte meg sannheten om menn.
-
Det gikk jo fint dette her?
Siden de var små, har jeg vekket dem med et glass ananasjuice på sengen. Den blinde ligger med vidåpne øyne hver morgen og venter. Jeg vet han har vært våken i mange timer, men han vil være en av gutta, han vil vekkes samtidig med dem. Har du sovet godt, spør han alle. Det har han gjort så lenge jeg har kjent ham.
-
Hammam, sier jeg. Klart jeg blir med.
Jeg er over femti og på skrivekurs i Marrakech. Lukket inne i ordene. De andre damene vil på Hammam. Jeg sier nei. Rødmer bare tanken. Så kommer jeg på det som er viktig. Husker hvordan jeg har nikket. Sagt meg enig. – Vi må våge – Ha mot – Risikere noe Helt essensielt å risikere noe, har kurslederen sagt. Hammam, sier jeg. Klart jeg blir med.
Lena Ronge 