Lena Ronge

Moren min hadde nok en spiseforstyrrelse hun også. Hun slanket seg alltid, snakket ned kroppen sin, snakket ned kroppen min.
Hun hadde et vanskelig liv. Spiseforstyrrelsen var en måte å håndtere alt dette vanskelige.
Det er enkelt å forstå, vi er mange som har det sånn.

Når du ikke får hjelp til å endre adferd, eller jobber med traumene, lærer du aldri å ta følelsene dine på alvor.
Mamma fikk ikke hjelp, hun ga sitt eget følelseskaos videre til oss barna.
Jeg lærte ikke at følelsene mine var viktige, at alle følelsene er viktige.
Også de sinte.
Og de triste.
Og de som gjorde at mamma ble lei seg og skuffet over meg.
Hun ble ofte skuffet over meg.

Så jeg begynte å tulle med mat, jeg også.
Alvorlig. Jeg sluttet å spise.
Noen år senere begynte jeg å spise. Veldig mye.
Kvittet meg med det. Og spiste mer.
Det var en måte å håndtere alt det vanskelige, akkurat slik jeg hadde lært hjemme.

Etter at jeg fikk barn, har vekten min vært som en jojo. Opp ned, opp ned, opp ned.
Ble livet vanskelig og det ble det ofte, var kjøleskapet min venn.
Så kom forakten. Og skammen.
All den dritten der.

De siste årene, etter at jeg var alvorlig syk, har jeg gitt faen.
Tenkt at jeg fortjener å ha det bra med kroppen min, fortjener å spise god mat, fortjener å ta et glass vin på en tirsdag.
Men midt i alt dette, har jeg helt glemt kroppen min.
At den ikke har det bra med all denne fortjeningen.
Tenk at jeg helt har glemt den kroppen som har tålt alt dette.
At jeg har gitt faen i den. Ikke hørt at den har knirket og klaget.
Det måtte et legebesøk til, det måtte blodprøver til, et besøk på Legevakten til.

For kroppen min driter i at jeg har hatt en vanskelig barndom, at jeg ikke har lært å håndtere vanskelige følelser.
Den vil bare at jeg skal passe på den.
Og det skal jeg nå.
Det gjør jeg nå.

Her https://tenktanken.com/2020/10/05/verdens-beste-mamma/ kan du lese om moren min, et portrett jeg skrev da jeg var på skrivekurs hos Niels Christian Geelmuyden. Senere er portrettet brukt i hans bok «Skrivekunstens hemmeligheter»