Lena Ronge

Til den internasjonale mannsdagen.

Jeg er hvit, snart seksti år, bor på vestkanten. 
Jeg vokste opp på vestkanten, hadde hytte på Hvaler og en Golden retriver som het Butler. 
Jeg gikk i pikekor, spilte piano på Barratt Due og samlet gullstjerner på søndagskolen.
I dag bor jeg i villa, har tre barn med høy utdannelse, eier et hus i Spania. 

Heldigvis er jeg ikke mann.

Jeg har meninger om mye, er dog redd for å havne i grøftekanten, ikke så god til å lytte mer enn jeg prater. Jeg har vært ute en vinternatt, tror jeg har noen erfaringer noen kan ha nytte av, jeg prøver å ikke være belærende.
Jeg har en stemme.

Heldigvis er jeg ikke mann.

Familien min var dysfunksjonell, moren min narsissist og faren min var mer glad i en fest enn å være hjemme med unger. Som barn fikk jeg panikkangst, kjente til alle oppganger jeg kunne gjemme meg i på vei hjem fra skolen og ba Gud om hjelp hver kveld. Jeg lærte hjemme at menn var drittsekker, at de ikke hadde følelser, at de ikke var til å stole på.

Heldigvis er jeg ikke mann.

Jeg kan være et offer, men er det ikke.
Jeg er uten utdannelse, kreftoverlevende og delvis uføretrygdet. Jeg er overvektig, drikker av og til for mye, synger veldig høyt i fylla. Jeg synes ofte livet er urettferdig, går av og til i offerfella, synes litt synd på meg selv.
Møter forståelse.
Får omsorg.
Reiser meg igjen, finner styrken tilbake.
Jeg har en stemme.
Heldigvis er jeg ikke mann.

Jeg har en mann.

Han er hvit, snart seksti år, bor på vestkanten.
Han vokste opp på vestkanten, hadde hytte på fjellet og to irske settere. Han gikk i korps, spilte trompet og var skikkelig sjenert med jenter. I dag bor han i villa, har to barn, elsker den samme hytta på fjellet. Han er det snilleste mennesket jeg kjenner.

Han har meninger om mye, ytrer dem i trygge rom, han prater mer enn han lytter i de rommene. Trykket må ut, han trenger luft, han føler seg utrygg. Han får ofte panikkanfall, han blir syk av sosiale medier. Han er uføretrygdet, han har et vanskelig liv, helt utenfor hans kontroll. Han hjelper alle rundt seg, løfter dem, ser dem. Han er interessert i historie, for de store linjene, han vet ofte hva som kommer før det kommer.

Si det høyt, ber jeg ham om, vi trenger å høre menn som deg. Vi tenger å høre stemmen til kloke, omsorgsfulle, tøffe menn som deg, ber jeg.
Men han kan ikke.
Han tør ikke.
Han har ikke lenger en stemme.
Fordi han er hvit.
Fordi han har bikket femti og bor på vestkanten.
Fordi han er mann.
Ikke offer.
Mann.