Med de siste års egne utfordringer, tenker jeg stadig oftere på det tullete, usynlige regnskapet mitt, som aldri er i balanse. Også lurer jeg på hva som venter rundt neste sving.
Hva lever vi for hvis det ikke er for å gjøre livet mindre vanskelig for hverandre?
– George Eliot
Se for deg at du får ditt første barn. Det er en datter som ligger i armene dine. Hjertene deres banker i takt. Du snuser henne i nakken. Ser de små fingrene, de små føttene. Alt er perfekt. Den lille jenta vokser, det lange, lyse håret i vinden, smilet hennes, hun er så full av liv. Hun får en rød sekk til første skoledag. Holder bestevenninnen i hånden. De fniser. Du er trygg i rollen som verdens heldigste mamma. Du vet ennå ikke at du skal miste alt. At jenta skal miste alt.
Det sies at når folk møter døden, er det sjelden de angrer på at de ikke tilbragte flere timer på jobben.
Det sies også at man heller skulle ønske at man hadde vært mer sammen med dem som betydde noe. Gjort noe meningsfullt ut av dagene.
– Når hadde du sist menstruasjon, spør den unge legen. Han har akkurat lagt frem tre positive graviditetstester.
– Det er jo umulig? Jeg har ingenting å være gravid i, eller med, eller hva det nå heter. Det vil si at jeg heller ikke har noe å ha menstruasjon fra?
Med mindre det er et under på gang?
Bildene som skapes i hodet er fortsatt de samme hos meg: Galehus, Gjøkeredet, remmer og tvang, hodedunking, hvileløst vandrende gærninger.
Det var hun jeg besøkte på Hospice. Det var hun med morfin i armen. Det var hun som nesten ikke fikk puste. Det var hun som allikevel brukte pusten til å spørre hvordan det hadde vært på fjellet.
