Programmet Ekko i P2, jeg lytter med et halvt øre. Det handler om nesten-døden-opplevelser. Hvordan føles det å befinne seg helt ytterst på kanten av livet? Det er et spørsmål som har både en nevrologisk og en emosjonell dimensjon, sier programlederen.
’En liten rosa’ kalte vi dem i min familie. En liten rosa hjalp mot alt som var dumt. Noen av dem var blå, men i vår familie likte vi de rosa best. Det var under begravelsen til faren min at jeg skjønte at små rosa ikke var vanlig i alle familier.
Jeg er over femti og på skrivekurs i Marrakech. Lukket inne i ordene. De andre damene vil på Hammam. Jeg sier nei. Rødmer bare tanken.
Kommer på det som er viktig. Husker hvordan jeg har nikket. Sagt meg enig.
Vi må våge.
Ha mot.
Risikere noe.
Helt essensielt å risikere noe, har kurslederen sagt.
Hammam, sier jeg. Klart jeg blir med.
Dette skal være livet mitt i ti år fremover. Jeg prøver å tenke på alle dem som er syke og ikke får hjelp. Jeg prøver å tenke på alle flyktingene. Alle dem som har det så mye, mye verre. Jeg prøver det, mens kroppen skriker ‘stikk, flykt, død’.
Se for deg at du får ditt første barn. Det er en datter som ligger i armene dine. Hjertene deres banker i takt. Du snuser henne i nakken. Ser de små fingrene, de små føttene. Alt er perfekt. Den lille jenta vokser, det lange, lyse håret i vinden, smilet hennes, hun er så full av liv. Hun får en rød sekk til første skoledag. Holder bestevenninnen i hånden. De fniser. Du er trygg i rollen som verdens heldigste mamma. Du vet ennå ikke at du skal miste alt. At jenta skal miste alt.
Det sies at når folk møter døden, er det sjelden de angrer på at de ikke tilbragte flere timer på jobben.
Det sies også at man heller skulle ønske at man hadde vært mer sammen med dem som betydde noe. Gjort noe meningsfullt ut av dagene.
