Tenk Tanken
Vi har funnet en kul, sa legen på Radiumhospitalet. Det ser ikke dramatisk ut, men vi må operere den ut før jul. Jeg var alene med legen på kontoret i fjerde etasje. Hjertet hamret, jeg ble svimmel. Så ut av vinduet ut mot Ring 3, regnet utenfor, den røde bussen, ungdommer med skolesekk og munnbind.
Tenkte, hva vet de om det som skjer her nå.
Et virus har lammet verden.
Det er minutt for minutt i alle kanaler, en varslet katastrofe. Vi ser mennesker i respiratorer, statistikker og karanteneregler, de som bestemmer har flakkende blikk. På sosiale medier peker vi på hverandre, bruker utestemme. Hvem handlet for mye, hvem dro på hytta, hvilke barn leker med hvilke, hva med russen, hva med syttende mai, sommerferien, hvem har skylda for alt dette.
For fem år siden holdt jeg på å dø. Ikke av kreften, den ble heldigvis oppdaget tidlig. Jeg holdt på å dø av en blodpropp i lungene, etter en fjorten timer lang operasjon. Kirurgene fjernet milten, blindtarmen, livmoren, eggstokker, fettforklet. De skar bort hele bukhinnen. Som man fileterer en fisk, forklarte kirurgen. De skrapte tarmene…
Jeg må ha en hånd der steinene er glatte. Er redd for krampene jeg får i magen, hvis jeg gjør brå bevegelser, hvis jeg faller. Jeg skammer meg når jeg ber om hånden, selv om det ikke er min skyld.
Programmet Ekko i P2, jeg lytter med et halvt øre. Det handler om nesten-døden-opplevelser. Hvordan føles det å befinne seg helt ytterst på kanten av livet? Det er et spørsmål som har både en nevrologisk og en emosjonell dimensjon, sier programlederen.
’En liten rosa’ kalte vi dem i min familie. En liten rosa hjalp mot alt som var dumt. Noen av dem var blå, men i vår familie likte vi de rosa best. Det var under begravelsen til faren min at jeg skjønte at små rosa ikke var vanlig i alle familier.
