Nasse Nøff, Ole Brum og hedersprisen du aldri har hørt om


Bilde

Kronikk i Dagbladet 17 november 2013

For noen dager siden var jeg med på en prisutdeling. Prisutdelingen ble ikke omtalt i landets aviser. Allikevel var det en prisutdeling som gjorde et svært dypt inntrykk. Faktisk så dypt at jeg gråt under hele takketalen til damen som vant.

Prisen ble delt ut av foreningen «Venn av Nøff». Et navn som gir morsomme assosiasjoner det er lett å le av. Allikevel var det dypt alvorlig. Så alvorlig at jeg så det var flere enn meg som gråt under takketalen.

Om foreningen «Venn av Nøff» står det:

«Vi er en forening som har som formål å inspirere hverandre til å tenke med hjertet. Dette er vårt eneste formål, men det er jo også en stor og livslang oppgave, så vi finner det fornuftig å konsentrere oss om denne ene.»

To ganger i året inviterer foreningen til innbæring og utbæring av en statue av Nasse. Det er musikalske innslag, noe varmt i koppen og små taler om samfunnet vårt i dag. Sett gjennom brillene til figurene i Hundremeterskogen. Og aller helst sett gjennom Nasses briller. For de av dere som ikke kjenner historien så godt, så er Nasse en hjertevarm, nervøs og redd  liten gris.

Fremdeles kan man le og tenke «makan til naivt opplegg». Men jeg sier igjen: Man skal lete lenge etter et mer alvorlig arrangement. Og jeg skal komme tilbake til hvorfor.

Jeg har jobbet i 26 år i flybransjen. En bransje i stor endring. Arbeidsforholdene er tøffe. Så tøffe at jeg tror det til slutt kommer til å gå ordentlig galt. Fordi vi er mennesker, ikke roboter. Mennesker trenger hvile, mat og dobesøk. Helt basale behov vi ikke lenger får dekket, fordi konkurransen er blitt så tøff. Europas arbeidsløse står i kø for å overta jobben vår for knapper og glansbilder. Og med slavekontrakter. Men konkurransen har gitt oss billige billetter. Så billige at det er for godt til å være sant. Nordmenn reiser som aldri før, bestiller paraplydrinker og graver hodet godt ned i sanden. Jeg skal ikke gjøre meg større enn at jeg må innrømme at jeg har hodet ganske godt begravet ned i sanden selv. Fordi jeg elsker å reise. Fordi jeg vil oppleve nye steder. Og siden jeg har bransjen så nært på kroppen, kjenner jeg at jeg skammer meg. Skikkelig.

Vi er en ganske stor vennegjeng. Vi er mer enn normalt opptatt av mat og vin, gjerne i kombinasjon med reising. Vi finner på unnskyldninger for å dra ut av landet så ofte vi kan. Jeg vil, med all beskjedenhet, kalle gjengen vår en gjeng med livsnytere.

I denne gjengen har vi en matnazi (ref soupnazien i Seinfeld) Vår matnazi reiste for noen år siden rundt og fotograferte på gårder i Norge. Bildene skulle brukes i et magasin utgitt av en norsk matvarekjede. Han kom tilbake og gjorde det vanskelig for oss å invitere til middag. I allefall en middag som ikke skulle koste skjorta. Han nektet å spise kylling som aldri hadde sett dagslys. Han ville ikke ha koteletter fra griser som ikke hadde levd anstendig i sitt korte liv. Grønnsaker skulle være økologiske og helst kortreist. Det skal sies at vår venn hadde god økonomi. Hos meg strittet det imot. Skulle jeg fortsette mitt sosiale, gode liv, måtte jeg lukke øynene for at grønnsakene var fulle av sprøytemidler og at kjøtt produseres under uverdige forhold.

-Var jeg villig til å endre mine vaner og la det gå på bekostning av livsnyteren i meg?

-Hvor langt er vi mennesker villige til å gå før vi endrer vår livsførsel? Uten at vi ?

Vi vet vi er endringsdyktige. Vi overlever personlige tragedier, dødsfall og skillsmisser. Vi evner å finne nye løsninger når vi må. Men for å redde miljøet eller dele på godene; hvor langt er vi villige til å gå da? Hvor villige er vi til å lukke øynene?

Fabrikker i Bangladesh raser sammen og hundrevis dør. De syr klær som selges av billigkjedene våre. De arbeider uten rettigheter. Jeg poster opprop på Facebook, underskriver der det oppfordres til boikott. Hytter med neven. Samtidig går jeg inn i en av de billige kjedene når et av våre hurtigvoksende barn skal ha ny bukse. Jeg unnskylder meg med at jeg ikke har råd til noe annet; at jeg buksa allikevel er sydd; at det ikke spiller noen rolle hva jeg gjør. Buksen blir kjøpt i skam.

-Hvor langt er jeg villig til å gå for å gi andre mennesker anstendige arbeidsvilkår?

-Spiller det noen rolle hva jeg som enkeltmenneske gjør? Hvilken signaleffekt gir det at våre barn vokser opp med foreldre som sier noe viktig, for så handle helt motsatt?

300 mennesker drukner utenfor kysten av Lampedusa i Italia. De flykter fra alt og alle de kjenner hjemme. For en bedre fremtid. Det sier noe. De færreste endrer noe med mindre de må. De risikerer i allefall ikke liv og helse med mindre de må.

Noen stappmette nordmann kaller dem lykkejegere. De sier lykkejegerene, gjemt i containere og trailertanker, kommer for å grafse til seg det som er vårt. Vi vil ikke ha dem her. I Syria finnes over en million flyktninger. Sverige har tatt imot flere tusen. Norge noen få hundre. Vi synes de burde hjelpes i hjemlandet. Så vi slipper å se dem.

For en tid tilbake skrev jeg en kronikk i Dagbladet. Jeg skrev om sigøynerene i Spania, i en by der vi har sommerhus. Jeg skrev innlegget fordi jeg merket min egen motstand mot alle tiggerene i Oslos gater. Responsen var overveldende og motbydelig. Jeg måtte slutte å lese kommentatorfeltet. Hetsen var forferdelig; skrevet av mennesker som bor i «verdens beste land», mette og rike og som kjeder seg ihjel. Jeg skrev om anstendighet og om det å behandle andre som man selv vil bli behandlet. Jeg ble møtt av mennesker på sitt aller verste; uten empati, uten snev av omtanke for andre. Det var skremmende.

-Spiller det noen rolle om vi diskuterer likeverd og kjærlighet hvis barna ser jeg behandler tiggende mennesker på gaten med forakt?

-Finnes det en måte å behandle dem med verdighet uten å måtte gi dem penger? Et smil? En kopp kaffe av og til? En pose med varme klær?

Og det er nå jeg kommer tilbake til damen som vant prisen for noen dager siden. Hun har ikke bare stilt seg disse spørsmålene. Hun har handlet. Uredd og med hjertet. I takketalen, der de fleste av oss gråt, sa hun det motsatte av det jeg vanligvis hører når disse emnene kommer på banen.

Hun sa det nytter. At det er nødvendig med oss som stiller spørsmål. At vi må begynne i det små. Begynne med vår neste. Ikke «tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv». Hun sa foreningen «Venner av Nøff» ga henne håp. Gjorde at hun ville fortsette kampen mot urettferdigheten i verden.

Akkurat nå jobber hun med bistandspenger på avveie i Afganistan. Et land som trenger mye hjelp. Og som mottar flere millioner hvert år. Men der pengene bytter eier og forsvinner til verdens skatteparadiser. Det bygges innendørs skianlegg og skyskrapere i Dubai for stjålne bistandspenger. Det er kanskje noe å tenke på der vi sitter samme sted med paraplydrinkene våre og synes lykkejegerene burde komme seg tilbake der de hører hjemme. Så vi slipper å se dem.

Damen med den rørende talen, som fikk nesten alle til å gråte, trenger livvakter fordi hun sier at verden er urettferdig og fordi hun avdekker hvorfor.

Jeg forstår at ikke alle kan bli som henne. Eller vil bli som henne. Jeg hadde aldri orket redselen og trusselene. Jeg hadde ikke orket å se all urett på nært hold. Jeg hadde mistet trua rett og slett. Dessuten har jeg ikke motet hennes.

Men jeg har bestemt meg for en ting:

Jeg vil beholde troen på at det nytter. Selv i det små. Jeg skal fortsette å være «Venn av Nøff». Jeg skal slutte å tenke at det ikke spiller noen rolle hva jeg gjør. Og jeg skal fortsette å strekke meg mot idealene. Og hver gang Eva Joly, for det var hun som vant prisen, avdekker nok et korrupsjonsforsøk skal jeg sende henne en vennlig styrketanke og noen ord på veien. Noen ord fra Hundremeterskogen:

«Tussi spør Ole Brum. Hvordan har det seg at vi har to armer, to ben, to øyne, to ører og to nyrer. Men så har vi bare ett hjerte? Brum svarer: Det er fordi vi skal finne det andre hjertet det, Tussi.»

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Vil du lese om sexkjøpsloven og om hvordan jeg endret mening etter et frokostmøte, les her.

Kategorier:Artikler/Intervjuer, Flybransjen, KronikkTags: , , , , , , , , , , , , ,

15 comments

  1. Mennesker som deg gjør en forskjell. Du gir liv og mening til tanker mange kanskje tenker. Måten du beskriver på berører. Du har mye å by på.

  2. Kjære deg, – for et merkelig sammentreff ! Amelia og Nasse Nøff ! Ser du dette, du også? «Vennlighet er et språk som de døve kan høre og de blinde kan se». – Mark Twain (fra Rådet for psykisk helses idehefte for gode lavterskeltilbud for eldre). Hold frem som du stevner, Lena, jeg følger med deg!

    Sendt fra min iPad

    Den 17. nov. 2013 kl. 14:10 skrev Tenk Tanken :

    > >

  3. SItatet i siste avsnitt, hvor i Milnes tekster fant du det?

    • Jeg fant det på nettet under en side med mange sitater fra Hundremeterskogen.

      • Tror nok du er utsatt for sitatfusk.. Har alle bøkene om Hundremeterskogen som e-bok, og når jeg søker på «heart» får jeg ikke treff på noe som ligner på dette sitatet. Så det kan like gjerne være en annen litterær figur (Hannibal Lecter?) som har uttalt det.

      • Har gjort litt undersøkelser her og ja du har helt rett, Ole! Sitatet er ikke hentet fra A.A Milne sine to Brummbøker (Ole Brumm og Huset på Bjørnehjørnet). Disney har jo kjøpt rettighetene til Ole Brumm og forteller videre (…med vekslende hell må man nok si) men uansett, dette sitatet kan komme derifra.Takk for at du gjorde meg oppmerksom på dette. Man skal ikke ta alt for god fisk selv om det står på nettet!

  4. Fantastisk godt skrevet!! Bøyer meg i støvet! :)

    Otters

  5. Hjertetakk for en nydelig skrevet tekst, Lena <3

  6. Nydelige, hjertevarmende ord; tusen takk for et flott innlegg!

  7. Fikk en mail i dag som varmet meg. Og som gjorde at jeg tenker skriving kanskje kan bli mitt levebrød en gang i fremtiden. Eller snart.

    Kjære Lena Ronge

    Din tidligere kollega, som jeg ikke fikk navnet på, var så søt og entusiastisk da jeg nevnte navnet ditt på vei til konsert i London. Din Nasse-kronikk setter fingeren på noe vesentlig, som alt du skriver. Lykke til videre med bloggen. Din stemme trenges virkelig i samfunnsdebatten.

    Beste hilsen

    Ketil Bjørnstad

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: