Lena Ronge

Kronikk i Dagbladet 5 mai-13

I deler av min barndom, bodde min far i Spania. Franco styrte landet med jernhånd. Nederst på rangstigen sto «los gitanos», eller sigønerene som vi kalte dem da jeg var liten. Akkurat som nå var de nederst og utstøtt.

For Franco var «los gitanos» en hodepine. Akkurat som de er for oss nå. Han bygget store ghettoer for å ha dem samlet. Kontrollere dem. De skrudde løs alt som var mulig å skru løs, la det i kjerrer og vogner og trasket videre i nattemørket. Vasker, ubrukte toiletter, fliser og gasstanker ble solgt langs landeveien og på markeder.

Men et sted i Spania fungerte ghettofiseringen. Og det er denne byen jeg skal fortelle om nå. En liten landsby like ved Alicante. Vi kom dit for første gang for 6 år siden og ble det man på godt norsk kaller «blown away».

Gatene i gamlebyen der vi bodde, var fylt med musikk og sang. Gitarer og farger. Smilende barn og voksne uten tenner i blomstrete kjoler. På stoler og benker utenfor de fargerike husene satt voksne og barn, de spilte fotball, kjeftet, sang, lo og gråt. Hver dag, hele dagen, hele uken satt de der. Vi ruslet forbi på vei til stranden. Vi hilste, men sjelden ble det hilst tilbake. Nede på stranden ble det hvisket om de ekle sigøynerene. De som søplet til. De som gjorde det skummelt å være i byen. Mens Sangeriaen gikk ned på høykant. Og hvite kropper ble lyserøde.

Barna våre var de som brøt isen. De som gjorde det mulig å fortelle denne historien. De spilte fotball med «los gitanos». Ikke på en fotballbane, men på siden av den nedlagte skolen. Ikke med en ordentlig fotball heller, men en badeball noen av de lyserøde hadde kastet da de dro hjem. De var ganske rå. Et realt ballespark om du sparket ballen feil, var ikke uvanlig. Heller ikke ukvemsord ropt på engelsk- ord de ikke hadde peiling på hva betydde. Men det som festet seg mest hos våre barn, var måten de ble behandlet på av turistene. De som trodde våre barn var «en av dem», de utstøtte, søplete tjuraddene. Sigønerene.

«Vanligvis når vi går sammen med dere, hilser alle turistene på hverandre. De smiler og hilser. Er de norske eller svenske, stopper de gjerne og slår av en prat, særlig hvis de har barn. Men når vi er med sigøynerbarna, ser de stygt på oss. I går var det en mann som spyttet på oss. De rister på hodet og det virker som om de er kjempesinte på oss. Hvorfor, mamma? Hvorfor oppfører de seg så annerledes mot oss når vi er sammen med sigøynerene? Vi spiller jo bare fotball…»

Et spørsmål som er helt på sin plass. Som presser en til å se på egne fordommer. Hva gjør det med et barn å bli sett på med forakt hele livet? Hva gjør det med et barn å bli spyttet på når de spiller fotball? Hva gjør det med et barn å bli oversett eller sett på med frykt og nedlatenhet, av alle, bortsett fra av sitt eget folk?

Svaret gir seg egentlig selv. Barnet- og etterhvert den voksne skjønner at verden ikke vil ha dem. At de er foraktlige. Og søplete. Og så fyller de rollen. Som de tjuraddene det ikke går an å stole på. Som de som søpler til og ikke bidrar til fellesskapet. Det er, i min verden, ren logikk.

Året etter fotballopplevelsen var vi lykkelige eiere av et hus midt på sigøynerplassen. Vi var henrykte. Et av våre barn, og min stesønn, har en sykdom som har gjort ham blind. Denne gangen var det ham som brøyt isen. Den som var annerledes. Utenfor. De tok ham til seg som sin egen. Er helt sikre på at han må ha sigøynerblod i årene. Kaller ham bror.

Min stesønn er rå på å spille trommer og i huset vårt på plassen, tok han med en Djembe på flyttelasset. Den tok han med ned til benkene og stolene og de tannløse med de blomstrete kjolene. Rytmene endte fort i full konsert der på plassen. Gitarer og klappende hender. Syngende, dansende småjenter. Lykken hos vår gutt var stor. Gråten satt øverst i halsen hos oss andre. Vi som er vant til at gutten vår alltid faller utenfor.

Årene har gått og kunnskapen om dette folket som ble tvangsflyttet til «vår lille by» har blitt større og kanskje litt mer nyansert. Siden jeg snakker spansk, har jeg deltatt på flere bystyremøter og frustrasjonen blant de «vanlige spanjolene» er stor. «Los gitanos» har sine egne regler, overholder ikke ro og orden, slipper å bidra til fellesskapet, betaler hverken strøm eller vann. Gamlebyen er fredet og alle som eier hus der står ansvarlige for vedlikehold og restaurering. I de vanskelige tider Spania opplever, må flere og flere flytte ut. De har ikke råd til vedlikeholdet som kreves. Sigøynerene blir boende. De vedlikeholder ikke, de forsøpler og parkerer sine biler i den bilfrie gaten vår.

De har blitt sett på med forakt gjennom generasjoner. Og de fyller rollen som foraktlige med glans. Inntil du kommer med en blind gutt. En som viser at vi også er annerledes. Da tar de frem hjertet sitt og kaller oss familie. De tannløse damene i blomstrete kjoler hilser og nikker. Vi blir invitert i brylluper og dåpsritualer, tre dager til ende.

Det er lett å trekke parareller til diskusjonen rundt romfolket som sitter på hvert gatehjørne i Oslo by om dagen. Tannløse de også. Av og til med blomstrete kjoler og instrumenter i hendene. Møtt med forakt. Spyttet på både fysisk og mentalt. Fyller til dels rollen som foraktelige, der de gjør fra seg i parker og gatesmug. Søpler til. Bor i en steinrøys under Sinsenkrysset. I verdens rikeste land. Verdens beste land å bo i.

En hodepine for de som bestemmer i landet. Kanskje like stor hodepine som Franco hadde i sin tid? En hodepine for meg også egentlig. Skal jeg gi til alle? Er de kjeltringer? Tjuradder?

Hva med kampen vi selv fører mot systemet, et system som snart tar knekken på vår familie. Kampen for et verdig liv for vår blinde gutt? Burde jeg ikke heller bry meg om han? Om min familie? Kan de ikke bare jages ut, de som sitter der og tigger. Så jeg slipper å se dem. Slipper å forholde meg. Slipper å ta et valg om hvem jeg skal hjelpe, eller om jeg skal hjelpe.

Hva om løsningen ligger delvis i at hver enkelt av oss snur holdningene våre. At vi begynner å behandle dem med verdighet. Møte blikkene deres. Putte en tier i koppen. Kjøpe en kaffe. Hva med om myndighetene gjør det samme. Sørger for et verdig tilbud. Dusj og toilett. Et sted de kan være uten å bli jaget gjennom natten. Noen må ta ansvar. Noen med myndighet til å kunne gjøre en endring . En endring må jo skje. Og jeg håper den blir verdens rikeste land verdig.

Kanskje det da også viser seg at «de» ikke er så forskjellige fra «oss» At «de» er glad i barna sine akkurat som «oss». At «de» behandler sine medmennesker med kjærlighet og repekt, akkurat som «oss».

«Los gitanos» i vår lille by i Spania har lært meg noe om nettopp dette. Kankje «vi» til og med har noe å lære av «dem.» I verdens beste land å bo i.

Lena Ronge, mor, stemor, litt sigøyner og blogger tenktanken.com