Jeg har en klok venninne. Hun har en enda klokere far. Begge har vært ute en vinternatt. Begge har reist seg gang på gang og sett nye muligheter. Begge driver med noe de finner meningsfylt. Faren til min venninne sier man må tørre å lukke døren helt, før man åpner nye. Eller før de nye kommer til syne. Det høres veldig klokt ut, synes jeg.
Det høres veldig klokt ut. For alle andre. Men ikke for meg, for jeg vil ha døren på gløtt før jeg tør åpne en ny. Hva med hvis jeg lukker den helt og den går i vranglås. Blir helt umulig å lukke opp igjen. Selv med ekstranøkkel eller en låsesmed med åpningstider 24/7. Så står jeg der da, med en dør i vranglås, og leter etter nye dører å åpne. Men så ser jeg ingen? Ikke en eneste dør? Grøss.
Jeg har vært sykemeldt i åtte måneder. Fra en jobb jeg har elsket i 26 år. Hjertet mitt banker fremdeles for fimaet. Gir meg klump i halsen når jeg ser den blå logoen på flykroppen. I 26 år har jeg ikke trengt å tenke på en endring i karrieren. Jeg skulle bli pensjonist i firmaet, flytte til Spania, kanskje drive en liten kafe og leve livets glade og ubekymrede dager. Selve jobben har endret seg enormt, til tider nesten over grensen til hva man kan klare, men lønningen har kommet på konto måned etter måned, år etter år. Trygt og godt. Har sluppet å lukke en eneste dør. Og slik hadde jeg tenkt å forsette. Helt til den dagen jeg plutselig ble syk og tanken om en tvungen endring begynte å spire så smått.
Kan jeg noe? Vil noen ha mine kvalifikasjoner? Er jeg attraktiv nok i arbeidslivet?
50 år, uten utdannelse, men med arbeidserfaring siden jeg var fjorten og begynte som stuepike på hotel. Holder det i et arbeidsmarket der man vet det kan velges og vrakes i mennesker med gode papirer fra universiteter i utlandet? Burde jeg sette mine egne ønsker og krav til et minimum? Være fornøyd om jeg får jobb som avisbud?
Les litt mer om hvordan det faktisk har gått her.
Da jeg ble skilt for mange år siden, hadde jeg noen år som singel. Flere mente jeg måtte slutte å være så kresen når det gjaldt menn. Ta til takke med en som ville ha meg og sette pris på det. Heller lete på nest øverste hylle. Jeg må innrømme samme tanken slår meg når jeg treffer single damer på min egen alder som leter etter kjærligheten. Kan de ikke bare senke kravene litt; ta til takke med «nest best». Jeg er glad jeg ikke fulgte de velmenende rådene jeg fikk den gangen. I dag sitter jeg med en fra øverste hylle. Ingen over, ingen på siden.
Jeg tror jeg skal velge den samme måten når jeg nå kanskje skal ut på arbeidsmarkedet til høsten. At jeg skal tillate meg å ha ønsker om en meningsfull arbeidsdag. At jeg kan sette noen krav om hva jeg ønsker å gjøre. At jeg skal lukke noen dører helt og tørre åpne nye. Stole på at nesten 40 års arbeidserfaring betyr noe. Uten papirer fra universiteter i utlandet.
Døren står fremdeles på gløtt. Jeg vet ikke om den blir lukket og låst utenfra eller om jeg selv må (les: vil) lukke den.
Men avgjørelsen om jeg vil ha en meningsfull arbeidshverdag og hva egentlig en meningsfull arbeidshverdag betyr for meg, den må jeg ta selv. For jeg har mye å gi, selv om det ikke blir kafe i Spania og tidlig penjonsalder. Selv uten de berømmelige papirene fra utlandet.
Jeg tok en test på nettet i går om yrkesvalg. Den konkluderte med at jeg hadde egnet meg som statsminister. Testen var riktignok fra Donald, men i følge min fine mann, valgt fra øverste hylle, har han mye av sin livslærdom fra Donald. Selv om han har papirer fra universiteter i utlandet.
Tror jeg skal ta den testen hver gang jeg tviler. Hver gang jeg tenker at jeg ikke er bra nok. Og før jeg vet ordet av det, er jeg kanskje statsminister?
Lena Ronge 
6 svar til “Om å lukke dører. Og åpne nye”
Hei Lena.
Så fint skrevet. Jeg har selv vært i den situasjonen i noen måneder, og det er ganske nedbrytende til tider. Men hvis du tillater deg å bruke litt tid, gjøre ting som gir deg inspirasjon og energi(som ikke er jobbrelatert) dukker det plutselig opp spennende tanker om en ny tilværelse. Arbeidserfaring er gull verdt, og det kombinert med å være en klok og oppegående person som du er, gjør at det kommer til å ordne seg. Men du må tro på det og ha tålmodighet og komme deg ut av comfortzone, så kommer magiske ting til å skje.
Jeg starter for meg selv som interiørdesigner, og har laget et spennende konsept som jeg har skikkelig tro på.
Lykke til!
KLem Naima(søsteren til Andre Jåtog)
Så hyggelig mail å få, Naima! Det ga fornyet tillit til at denne prosessen vil gå rette veien for meg! Litt skummelt er det allikevel…..
Lykke til som interiørdesigner! Jeg skal på et coachinginfomøte i morgen. Får se litt hva det kan gi av inspirasjon!
Klem tilbake fra Lena
Hei Lena!
Jeg er sikker på at ny potensiell arbeidsgiver ser at du befinner deg på øverste hylle, så klok som du er! Masse lykke til!! Heier på deg!!
Ingunn
Tusen takk, Ingunn!
Hei Lena.
Har lest litt på bloggen din idag og fikk lyst til å dele en liten historie om det å lukke og åpne dører. Og det å begi seg ut på en helt ny reise – i voksen alder.
Først – så god du er til å skrive! Og for en stemme du har. Det visste jeg egentlig fra før, i og med jeg lånte permen din da jeg gikk på forberedende (som jeg er usikker på om du noen gang fikk tilbake).
Som deg, var mitt valg av yrke basert på andre grunner enn jeg i utgangspunktet hadde tenkt. Bjørknes (for å komme inn på medisin) ble byttet ut med
et spennende jobbtilbud, og psykologistudiet den gangen hadde 2-3 års ventetid mellom 1 år og profesjon. Etterhvert, da det ble klart at jeg ville bli alene med 3 små, var BI enkleste vei, fordi jeg hadde mye praksis som passet. Og åra gikk, med god inntekt som kom godt med i aktive barneår. Helt til barn ble ungdom, og til slutt små voksne på vei ut i egne liv og tiden var inne for en revurdering av mine gjenstående 20 yrkesaktive år. Skulle jeg tørre å hoppe ut i en usving? Starte på nytt i min opprinnelige plan? Tilbake til den glødende interessen for mellommenneskelige relasjoner og medisin? Miste både status, inntekt og trygghet? I en alder av 46?
Jeg hoppet. Rett ut i usvingen. Sa opp jobben på direktør nivå i internasjonalt konsern, og fast bestemt på å ikke la den indre «herregud hva er det du gjør jente» få slå meg helt ut i begynnelsen. Døra smalt igjen. Man sier nemlig ikke opp en slik stilling. I en litt fomlete periode søkte jeg andre jobber med mer innslag av personal og fikk liksom ikke helt bestemt meg for hvilken retning jeg skulle gå. Ernæringsfysiolog? Psykologi? Coach? Hvordan takle å gå fra spesialist tilbake til nybegynner? I voksen alder? Tung fase å skrelle løk! Spesielt sin egen!
Så får jeg forespørsel om å være konsulent på et sykehjem i krise.
En ny dør åpner seg. Befinner meg plutselig sammen med sykepleiere og pasienter og kjenner hvorfor styrerom, fusjoner, konsernpolitikk og ERP systemer har hatt avkjølende effekt på både sinn og kropp.
Hyggelige damer mener jeg bør ta sykepleierstudiet! Men, er jeg ikke for gammel da? Neida, får jeg vite. Det er fordel med både pondus og livserfaring i dette yrket. Jeg har bare snudd litt på den vanlige rekkefølgen og tatt ledelse og administrasjon først. Ikke vil jeg blir den eldste på studiet heller. Mange som sitter på disse skolebenkene etter fylte både 40 og 50.
Den gangen jeg slapp taket i vitnemålet fra videregående var det ikke noe som
het generell studiekompetanse eller realkompetanse. Vi som hadde valgt blått ved feiltagelse måtte ta opp både norsk, historie og religion. Vi hadde jo ikke lært verken gammelnorsk eller norrøn mytologi. Da jeg begynte å kikke på studier i 2012 hadde jeg fått både generell studiekompetanse og studiepoeng for BI.
Så, første skoledag. Ikke helt høy i verken hatt eller hode. Hilse på venner av barna som kikker forbauset på studentkortet rundt halsen min og flirer i dunbarten.
Men jeg var verken eldst eller helt nybegynner. Mange som meg (og deg) har tenkt tanken og hoppet fant jeg ut. Det hjelper selvfølgelig å ha en mann (plukket på øverste hylle etter 7 års leting) som støtter meg i tykt og tynt, og barn som syntes det er litt kult at jeg tørr.
Og det må jeg si Lena. Du er en av de mest varme, fargerike og spennende damer jeg har møtt (for ca 25 år siden). Stol på deg selv, og all erfaring man har kommer på en eller annen måte til nytte på ny vei.
Håper dette kan være til inspirasjon hvis du tenker på å gå tilbake til den opprinnelige planen – å bli sykepleier.
Man redder ikke verden, men kanskje en bitte liten del av den hver dag.
Lykke til!
Klem fra Heidi
Så inspirerende! Så varmt! Så omsorgsfullt at du tok deg tid, Heidi! Jeg har vært to ganger nå hos en karriereveileder som helt klart mener at jeg må skrive og gjøre det til mitt levebrød. Vel, jeg kjenner jo at det er det jeg vil, jeg også og har sendt ut en haug av søknader i forrige uke. De fleste av dem stillinger eg tenker at jeg kan gjøre en god jobb for, men som jeg er usikker på tør ta sjangsen på meg som ikke har den rette bakgrunnen. Jeg får bare krysse fingrene! Når det gjelder sykepleierstudiet ble det lagt på hylla fordi jeg rett og slett er litt pysete når det gjelder fysisk sykdom. Dessuten er det så mye ekstraomsorg som trengs hjemme, at jeg vet ikke om jeg orker å ha en jobb i samme leia. Takk igjen, Heidi! Godt å høre du har funnet en mann på øverste hylle du også. Jeg håper dine fine tre barn har det godt også!