Om å lukke dører. Og åpne nye

By

Jeg har en klok venninne. Hun har en enda klokere far. Begge har vært ute en vinternatt. Begge har reist seg gang på gang og sett nye muligheter. Begge driver med noe de finner meningsfylt. Faren til min venninne sier man må tørre å lukke døren helt, før man åpner nye. Eller før de nye kommer til syne. Det høres veldig klokt ut, synes jeg.

Det høres veldig klokt ut. For alle andre. Men ikke for meg, for jeg vil ha døren på gløtt før jeg tør åpne en ny. Hva med hvis jeg lukker den helt og den går i vranglås. Blir helt umulig å lukke opp igjen. Selv med ekstranøkkel eller en låsesmed med åpningstider 24/7. Så står jeg der da, med en dør i vranglås, og leter etter nye dører å åpne. Men så ser jeg ingen? Ikke en eneste dør? Grøss.

Jeg har vært sykemeldt i åtte måneder. Fra en jobb jeg har elsket i 26 år. Hjertet mitt banker fremdeles for  fimaet. Gir meg klump i halsen når jeg ser den blå logoen på flykroppen. I 26 år har jeg ikke trengt å tenke på en endring i karrieren. Jeg skulle bli pensjonist i firmaet, flytte til Spania, kanskje drive en liten kafe og leve livets glade og ubekymrede dager. Selve jobben har endret seg enormt, til tider nesten over grensen til hva man kan klare, men lønningen har kommet på konto måned etter måned, år etter år. Trygt og godt. Har sluppet å lukke en eneste dør. Og slik hadde jeg tenkt å forsette. Helt til den dagen jeg plutselig ble syk og tanken om en tvungen endring begynte å spire så smått.

Kan jeg noe? Vil noen ha mine kvalifikasjoner? Er jeg attraktiv nok i arbeidslivet?

50 år, uten utdannelse, men med arbeidserfaring siden jeg var fjorten og begynte som stuepike på hotel. Holder det i et arbeidsmarket der man vet det kan velges og vrakes i mennesker med gode papirer fra universiteter i utlandet? Burde jeg sette mine egne ønsker og krav til et minimum? Være fornøyd om jeg får jobb som avisbud?

Les litt mer om hvordan det faktisk har gått her.

Da jeg ble skilt for mange år siden, hadde jeg noen år som singel. Flere mente jeg måtte slutte å være så kresen når det gjaldt menn. Ta til takke med en som ville ha meg og sette pris på det. Heller lete på nest øverste hylle. Jeg må innrømme samme tanken slår meg når jeg treffer single damer på min egen alder som leter etter kjærligheten. Kan de ikke bare senke kravene litt; ta til takke med «nest best». Jeg er glad jeg ikke fulgte de velmenende rådene jeg fikk den gangen. I dag sitter jeg med en fra øverste hylle. Ingen over, ingen på siden.

Jeg tror jeg skal velge den samme måten når jeg nå kanskje skal ut på arbeidsmarkedet til høsten. At jeg skal tillate meg å ha ønsker om en meningsfull arbeidsdag. At jeg kan sette noen krav om hva jeg ønsker å gjøre. At jeg skal lukke noen dører helt og tørre åpne nye. Stole på at nesten 40 års arbeidserfaring betyr noe. Uten papirer fra universiteter i utlandet.

Døren står fremdeles på gløtt. Jeg vet  ikke om den blir lukket og låst utenfra eller om jeg selv må (les: vil) lukke den.

Men avgjørelsen om jeg vil ha en meningsfull arbeidshverdag og hva egentlig en meningsfull arbeidshverdag betyr for meg, den må jeg ta selv. For jeg har mye å gi, selv om det ikke blir kafe i Spania og tidlig penjonsalder. Selv uten de berømmelige papirene fra utlandet.

Jeg tok en test på nettet i går om yrkesvalg. Den konkluderte med at jeg hadde egnet meg som statsminister. Testen var riktignok fra Donald, men i følge min fine mann, valgt fra øverste hylle, har han mye av sin livslærdom fra Donald. Selv om han har papirer fra universiteter i utlandet.

Tror jeg skal ta den testen hver gang jeg tviler. Hver gang jeg tenker at jeg ikke er bra nok. Og før jeg vet ordet av det, er jeg kanskje statsminister?