Da jeg hadde en kronikk på trykk i Afteposten i begynnelsen av desember, fikk den utrolig stor oppmerksomhet. Kronikken ble mest delt og mest lest samme uke den sto på trykk. Smigrende selvfølgelig. Det ga meg en følelse av å bli sett. Det ga meg også en anledning til å si noe om yrket mitt som jeg så gjerne ville flere skulle vite. Gi litt heder og ære til kollegaer, rett og slett.
Når man stikker seg frem på den måten, kommer det også endel andre reaksjoner man kanskje ikke er helt forbredt på som amatør på feltet; kommentarene under innlegget. Mange hyggelige og støttende kommentarer. Mange kritiske og konstruktive kommentarer. Men også kommentarer fulle av hets og ukvemsord. Om jobben min. Om meg. Om innvandrere – ja, det kommer alltid litt langt ned i kommentatorfeltet. Kommentarer fulle av skrivefeil og med en innsikt som viser at det innlegget handlet om, ikke engang er lest.
For et par år siden gjorde mannen min et eksperiment. Han laget en standard kommentar som lød som følger: «Typisk norsk og dra nisselua langt nedover. Selv er jeg bosatt i Spania. Der ville dette aldri ha skjedd» Denne limte han inn i samtlige nettdebatter han fant. Det var skremmende. Han fikk mange «likes» og beskjed om at det var som om de «skulle ha sagt det selv». «Fortsett sånn!» «Si fra!»» Vi kan ikke finne oss i alle disse innvandrerene som kommer og tar jobbene våre!» – jada de kommentarene kom der også – «Helt enig. Spania er bedre!»
Så skremmende var det, at han måtte slutte med det. Det ble limt inn i reportasjer om eldreomsorg, oljeboring og midtøstenproblematikk. Det ble limt inn i debatter om barnehagedekning, matintoleranse og treningsmetoder. Overalt fikk han oppmuntende kommentarer over at noen endelig tok bladet fra munnen og sa fra hvor skapet skulle stå. Mange var enige i at her var nisselua godt trukket ned.
I begynnelsen var det utrolig morsomt. Vi moret oss over hvor dumme folk kunne være. Hvor ureflekterte de var. Så ble det bare trist. Egentlig viste det bare hvilket behov som ligger i oss over å bli sett. Ha en stemme. Usakelig eller ikke, stemmen sto på trykk! Det betyr at jeg finnes!
Vi måtte slutte. Både med nisseluekommentaren og underholdningen ved å lese i kommentatorfeltet. Av og til faller jeg fremdeles for fristelsen. Som i går for eksempel. Da skrev jeg en kronikk om flybransjen, sett i lys av avsløringene rundt Ryanair de siste dagene. Egentlig burde jeg bedt mannen min finne frem den gode, gamle med nisselua, for den hadde passet helt perfekt blant mange av de andre som sto der. Tok ikke lange tiden for den med innvandrere kom. Ei heller den om at det nå var på tide at SAS gikk konkurs. At Ryanair hadde penere flyvertinner. (Sukk, ja, det er viktig om uhellet er ute…) At jeg sutret om uviktige ting. Og selvfølgelig at jeg burde finne meg en annen jobb hvis det var så ille.( Det ville visst de i Ryanair også gjort om det var så ille som pressen skulle ha det til.)
Til en kollega, som noe oppgitt skrev til meg i dag at han hadde blitt så deppa over hva folk kunne få seg til å skrive av usakeligheter, fant jeg rett og slett ut at det «bjuder jag på». Det er kanskje det det koster å ha en stemme. Det er prisen man må betale for å stikke seg fram. Si noe om det man synes er viktig. Så får folk kalle det sutring og klaging.
«Det bjuder jag på»
Lena Ronge 
5 svar til “Kommentarfelt og lettlurte troll”
Dette er typisk Ola Dunk tanke gang. Vi trekker nisse lua GODT nedover øra. Så sitter politikerene med feite rekke hus på øst kanten og vest kanten i Oslo mens de driter i det som er problemet. Pottitt land. Bor selv i Spania. Der hadde dette aldri skjedd. Det skulle tatt seg ut! Skam dere!!!
Enig! Endelig en som sier det som det er!
Nå er jeg lei av folk som klager. Vi bor i verdens beste og rikeste land. Tenk på de som ikke har mat engang. Skam deg.
Jeg tror vi tillegger de tøffe røster i kommentarfelt alt for mye vekt. Det er ikke «folk» som er bøllete tror jeg. Det er en og annen. Grisekommentarer får så mye ufortjent oppmerksomhet at vi lar det ødelegge fri debatt. I tillegg har vi lavere terskel for hva som er ok når det blir sagt til oss selv kontra hva som er akseptabelt å si til en tredje person, f eks en politiker.
Derfor syns jeg det er ok at du bjuder på det som det så fint heter, men jeg lurer på hva du egentlig bjuder på? Er det ikke bedre å ignorere det? For å by på noe, så er det vel fordi det er viktig eller betyr noe. Bøllete, usaklige kommentarer fortjener ikke din oppmerksomhet. Jeg forsøker å ignorere de helt. Syns det er bedre. Men det er kanskje det du mente? :-) stå på
Det tror jeg du har rett i; at bøllene tillegges for stor vekt. Og ja, det var det jeg mente ved «å bjuda på»…vil man ha en stemme må man også tåle «bøllekommentarer». For meg kom det bare litt overraskende på, da jeg selv hadde noe på trykk som fikk så stor oppmerksomhet. Da er det noe av deg selv du har gitt og det å ikke tillegge de trakkaserende kommentarene vekt, ble for meg en utfordring. Det gjorde faktisk litt vondt. Takk for at du tok deg tid til en kommentar!