Lena Ronge

Det hjelper ikke en dritt om du har vondt, sier stemmen. Du må finne en løsning, ellers kan du holde kjeft, fortsetter den. Du skal ikke tro du er bedre enn oss, sier de som er redd for at velferdsystemet skal forsvinne.

Vi kan ikke la hele Afrika komme til oss, sier Kongen.

Det er akkurat som skjoldet er borte. Som om nervene har lagt seg på utsiden og at all berøring gjør vondt. Til og med den gode berøringen.

Jeg prøver å snakke strengt til meg selv. Det er jeg ganske god på. Skjerp deg, sier jeg. Men når skjoldet er borte, hjelper ikke den strenge stemmen inni meg noen verdens ting. Den løfter meg ikke ut. Den gjør bare vondt.

Jeg prøver nye teknikker. Livsgleden, Lena, den er du god på. Den har du alltid hatt, mumler jeg til meg selv. Jeg står på trikken. Leser avisen på telefonen. Sjekker Facebook. Tar alt inn.

Les om da jeg jobbet som frivillig i Hellas her.

Finn ut hvorfor, sier stemmen. Jeg lukker øynene. Prøver å fokusere på bildene som kommer opp. Bilder av glade, lekende barn. Barbeinte, skitne barn. Bilder av gamle mennesker med fillete skaut, prøver å holde på verdigheten. Bilder av politikere som mener disse menneskene koster for mye å hjelpe. Bilder av mannen som tok meg i armen og hvisket takk. Eller av han som sa han ville hjelpe, at han måtte ha noe å gjøre for å ikke falle sammen. Bildet av alle dem som mener at velferdssystemet vårt vil forsvinne hvis vi tar imot. Bilder av det lille spebarnet jeg holdt. Det surklet i brystet hennes. Bilder av mennesker som plasserer penger i skatteparadiser for å slippe å bidra til det velferdsystemet de er redde for skal forsvinne. Den lille hånden i min, den sure lukten av håret til den fjærlette gutten på fanget, den skitne, røde genseren hans.

Bilder av familier bak et nettinggjerde. Piggtråd i store ruller oppå. I fengsel fordi de har flyktet fra krig. De bor tett i tett. Hvem får bli, hvem må tilbake, hvorfor er vi fengslet, hvem har bestemt dette, hvorfor blir vi behandlet som kriminelle? Våte, kalde, usikre, frustrerte. Middag servert i isoporbeger fra store gryter på gassbluss etter endeløs kø i regnværet.

Bilder av menn i dress. Røde flekker på halsen, flakkende blikk, hvem visste, hva visste vi, er det ulovlig, umoralsk, har vi fortalt sannheten, hvem har det gått utover, hvem har avslørt dette? Middag serveres på hvit porselen. Bildet foreviges på Instagram. 87 likes. Hjerte, hjerte, blunkefjes.

Gutten med den røde genseren har ikke opplevd annet enn krig. De små melketennene i munnen hans.

Bildet er ikke sort-hvitt, sier de som er redde for at velferdsystemet skal forsvinne. Bildet er ikke sort-hvitt, sier stemmen inni meg.

Der kan vi enes.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!