Drømmen om en tur


 Publisert i Harvest.
Hun ser ut som Synnøve Solbakken, fjell og vidder. Bare håndtrykket og det direkte blikket er nok til å overbevise. Ragnhild Sie Rotvær på 15 år skal gå Norge på langs.

– Jeg blir så irritert når jeg ser på blikket til folk at de egentlig tror jeg ikke vil klare det. ‘Lykke til da’ sier de med et flir. Jeg er sikker på det er fordi jeg er jente. Det gir meg bare enda mer lyst til å gjennomføre. Jeg vil vise dem som tviler at jenter kan!
Hun startet turen på sykkel i påsken 2014 fra Lindesnes til Haukeliseter. Videre gikk hun på ski over Hardangervidda fra Haukeliseter til Finse i helgene mellom påsken og sommerferien. I sommerferien fortsatte hun fra Finse til fots, men måtte avslutte etter fem uker i Meråker fordi hun ble syk. Den påfølgende høstferien gikk hun fra Meråker ti Skogn. Og etter en ukes vandring i påsken i år, endte hun opp i Grong i Nord-Trøndelag.
Ragnhild går i tiende klasse og kan bare bruke de lange skoleferiene til turen videre. Fra skolens sommerferiestart begynner ferden igjen. Hun regner med å stå på Nordkapp i begynnelsen av august.
– Ideen kom egentlig da jeg var tolv, da jeg så Lars Monsen på vei over Canada. Mamma bare lo av meg da jeg fortalte henne at planen min var å gå Norge på langs alene. Hun kom med alle mulige innvendinger. Hun sa jeg måtte ha både hund, nødpeiler og satellitttelefon. Hun tenkte nok at jeg ville legge fra meg hele idéen.

 

– Besteforeldrene mine har hytte på Veggli. Jeg har vært der så lenge jeg kan huske. Når jeg blir sur på mamma, er det dit jeg truer med å rømme, ler hun.

– Jeg planla turen, skaffet sponsorer og lånehund i smug. Og julen 2013, noen måneder før jeg skulle begynne, fortalte jeg det til mamma. Da hun forsto at jeg til og med hadde skaffet en hund og fått sponset utstyr, skjønte hun at argumentene hennes ikke holdt lenger. Hun syklet sammen med meg på den første etappen fra Lindesnes. Deretter var hun med de to første ukene på ski over Hardangervidda. Vi hadde noen episoder der mamma var sikker på veien, men der jeg hadde rett. Da tror jeg hun ble overbevist.

– Jeg er veldig mørkredd, så uten hund hadde jeg aldri turt det. Jeg gjør alt skikkelig hyggelig i teltet før det blir mørkt. Så legger jeg hunden rett ved teltåpningen og håper jeg ikke trenger en tur ut i løpet av natten. Når jeg titter ut av teltet om morgenen, er det uansett verdt det. En gang, i Rondane, var det så vakkert at jeg begynte å grine.

– Det er sjelden jeg føler at jeg går glipp av noe. Jeg vet jo hva vennene mine driver med. Jeg har spilt håndball og dratt på cuper og alt det der. Noen ganger, når jeg ligger i teltet og egentlig ikke er så trøtt, og vet at vennene mine har filmkveld, kan jeg kjenne et lite stikk av misunnelse. Men ellers tenker jeg motsatt; jeg synes vennene mine går glipp av så mye. Jeg synes alle burde være mye mer ute. Gå på tur i fjellet, sove i telt. Det finnes ikke noe bedre.

– Mestringsfølelsen er viktig for meg. Det å oppleve at jeg faktisk klarer meg alene, gir den følelsen. Så lenge jeg har en hund å leke med, blir jeg heller ikke ensom. Etter at teltet er satt opp og vi har spist, er det lek og prat med hunden. Da skryter jeg av den, sier den har vært flink og sånn. Så setter jeg meg ofte og leser. Helst kjærlighetsromaner. Av og til synger jeg skikkelig høyt. Også skriver jeg dagbok, selvfølgelig.

– Jeg får et veldig nært forhold til hunden jeg har med på tur. Vi blir bestevenner egentlig. Den jeg lånte i fjor var en omplasseringshund, og rett etter sommeren flyttet den til Sverige. Jeg savner ham fremdeles. I år har jeg fått låne en ny. Den var med oss i påsken og virker kjempefin. Mamma vil ikke ha hund. Jeg har forsonet meg med det nå. Så får jeg heller tenke at jeg er heldig som får låne. Og egentlig er de jo ganske heldige de hundene også, som får være med meg på tur!

– En ekstra god dag begynner ved at jeg våkner av at sola skinner på teltduken og jeg kjenner at jeg har lyst til å ligge litt til fordi det er så fint. Men så blir det for varmt, så jeg må ut. Og der ute ligger fjellene og bader i sol og det lukter fjell og friskt. Og egentlig er det stille, men så er naturen full av lyder allikevel. Sånne lyder som gjør meg rolig.

– Jeg er nok litt annerledes. Men jeg tenker samtidig at det er litt fint å være det.

Ragnhilds store forbilde er Tonje helene Blomseth. Les intervjuet mitt med henne her. 

Liker du det du har lest? Del det veldig gjerne!

NORGE PÅ LANGS

Kategorier:Artikler for Harvest, Artikler/Intervjuer, Natur/KlimaTags: , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: