A4-mannen og drømmen om Everest


 

JEG TRENGER A4-LIVET

Publisert i Harvest

Fra kontoret ser forsikringsrådgiver Teodor Glomnes Johansen (23) kun solstriper på asfalten.

Tre eller fire hverdager i uken står Teodor Glomnes Johansen opp klokken ti på fem for å gå på truger eller trekke et bildekk innover i skogen. Er det tørt i bakken løper han kanskje opp Wyller-løypa, eller han går tur med tung sekk.

Klokken åtte setter han seg på Gjensidige-kontoret på Carl Berners plass i Oslo, for å selge forsikringer til næringsliv og privatkunder. En høy boligblokk foran kontoret skygger for solen, men det hender han ser solstripene på asfalten borte i gata.
– Da kan jeg kjenne et sug i magen. Men jeg trenger A4-livet, jeg elsker rutiner. Dra på jobb som andre folk, gjøre noe og så ha fri, sier Teodor.
– Jeg vil ikke ha ekspedisjoner som yrke. Som kontrast til åtte til fire-livet setter jeg enda større pris på turene mine.
Han har to pc-skjermer foran seg, med dyp og rolig røst snakker 23-åringen med kunder om farer, hva du kan gjøre for å forebygge, hvordan gå ned i detaljene.
– Jeg selger trygghet. Og risk management, det kan jeg jo endel om.

Teodor er den yngste i verden som har krysset Antarktis, det gjorde han som tjueåring. I vinter har han gransket dødsfallene blant klatrere i Himalaya.
– Mount Everest har en dødsrate på 3,2 prosent, forsåvidt ganske lavt. Jeg blir sjokkert når jeg ser hvor enkle feil som stort sett ligger bak, folk som ikke har klippet seg inn i tauet, sånne ting.
I fjor gjorde Teodor sitt første forsøk på å bestige fjellet.
– Du møter alle slags mennesker der, med forskjellige strategier på vei mot toppen. Det farlige er korker, mennesker i kø. En vanvittig fin dag hadde Migma Sherpa og jeg tatt turen til det mindre kjente nabofjellet Lobuche (6119 moh), for å ta høydetilvenning der, slik at vi kunne oppholde oss kortest mulig tid i det farlige Khumbu brefallet. Vi så stor helikoptertrafikk rundt Mount Everest. Da vi kom ned til landsbyen fikk vi høre om skredet som tok livet av 16, deriblant flere sherpaer fra samme landsby som Migma. Det var en heavy opplevelse. Sammen med ham, tok vi avgjørelsen om å utsette turen til i år.
– Hvorfor er det så viktig å klatre Mt Everest?
– Vel, det er verdens høyeste fjell. Det sier alt. Å ha besteget fjellet gir deg også en posisjon etterpå, en boks å stå på f. eks som foredragsholder. «Han har besteget Everest», det kan du ha på plakaten. «Han har besteget Mont Manaslu» (8163) – ingen bryr seg.

 Om risiko:

Jeg er redd noen ganger. Frykt er nødvendig. Det holder meg skjerpa og gjør at jeg forhåpentligvis tar rette valg dersom det skulle skje noe dramatisk. Nervøsitet og stress er noe annet. Det ligger ikke helt for meg. Flere av turene jeg har tatt har vært risikofylte. Men jeg vil jo ikke dø. Så jeg er opptatt av sikkerhet og kunnskap.

I Himalays fjell er det alltid en fare for skred. Mont Manaslu, som jeg klatret i 2013, hadde det året en dødsrate på 17,8 prosent. Gjennom mange år hvor ting går bra, flyttes grensene gradvis mot en noe lettere, men farligere trasé. Etter ulykkesvåren på Everest i fjor har de nå lagt om traseen, lenger inn fra kanten gjennom Khumbu brefallet, blant annet. Det er Mingma som har satt topptauet i år. Jeg skal gå med ham denne gangen også. Vi har fått et nært vennskapsforhold. Jeg har møtt familien hans, han har seks brødre og samlet har de besteget Mount Everest 63 ganger. Det er litt av en prestasjon. Om alt går som planlagt kan vi nå toppen rundt 10. mai.

Om Antarktis:
Turen over Antarktis kan fylle en hel bok; det var et eventyr. Det var så øde, så langt fra kontakt med omverdenen, så vakkert og stille. Etter de første dagers tilvenning, ble det nesten meditativt. Det ga tid og rom til så mange tanker som støyen i det livet vi lever ellers ikke gir plass til. Det eneste jeg opplevde av ubehag i den 68 dagers turen over isødet, var at leppene mine klistret seg sammen fordi jeg hadde latt munnen være utildekket noen minutter kvelden før. Jeg visste jeg måtte dra den fra hverandre for å få i meg mat. Jeg visste det ville gjøre ekstremt vondt. Men så sa jeg til meg selv: Ta deg sammen, du er i Antarktis, Teodor! Du må jo være en av verdens heldigste!
Det begynte med at jeg ikke visste hva jeg skulle finne på etter militæret. Der hadde jeg sovet ute i telt på vinteren for første gang. Utelivet i militæret var forbundet med hat og slit. Var du kald, var det bra. Var du våt, var det bra. Dette var litt ukjent for meg, men den fysiske formen var svært god da militærtjenesten var over. På en tur ved Sognsvann så jeg et oppslag om et informasjonsmøte. Christian Eide søkte flere deltagere til en ekspedisjon til Antarktis. Etter to timer på møtet, var jeg solgt.
Da vi trente oss opp til ekspedisjonen, ble jeg godt kjent med Christian Eide. Han var opptatt av at man skulle ha det komfortabelt på tur. Man skulle spise godt, være varm og god og gjøre turen til noe mer enn trening. Da falt noen av mine barndoms brikker på plass; man skal ha det fint på tur!

Om oppveksten:
Jeg er ikke vokst opp i en spesielt heftig turfamilie. Vi gikk tur hver søndag. Akkurat slik mange andre gjorde. Foreldrene mine hadde som mål at på rasteplassen skulle vi ikke kunne se bilen. Rundt bålet fortalte moren min skrønehistorier om noen av skogens dyr som gjemte sjokolade under trærne. Og det stemte! Vi behøvde aldri lete lenge.
Jeg tror det var et sjakktrekk av mine foreldre. Søndagsturene for meg ble forbundet med bål, pølsegrilling, selvlagde flaskehoppbakker og fellesskap. De få gangene jeg ble presset lenger enn hva jeg syntes var gøy, husker jeg fremdeles smaken av sur kaffe fra termosen med vann. Det var ingen tilfredsstillelse for meg å gå langt for lengdens skyld.

Om favoritt-turen:
– Vettakolltoppen! Den ligger tett på byen, har fantastisk utsikt og ingen overnatter der på vinteren. For ikke lenge siden dro jeg opp dit, laget en liten sofagruppe, fyrte opp bål og spiste biff med bakt potet. Det var stjerneklart og jeg våknet til soloppgangen morgenen etter. Det er lykke for meg.
Men, når jeg tenker meg om så kan den jo ikke sammenlignes med Antarktis, Himalaya, eller Stetind. Så jeg får vel heller si at Vettakollen er favoritten i Oslo, men favoritturen, eller ekspedisjonen, er nok Antarktis. De mentale utfordringene kombinert med å være forlatt hundrevis av kilometer unna andre mennesker enn gruppen, var jo helt vanvittig.

Om naturglede og mat: 
Etter ekspedisjonen til Antarktis kjente jeg en enorm mestringsfølelse. Den sitter i ennå. Jeg kan klare alt! Samtidig hadde jeg fått en ennå større kjærlighet for naturen og dens gleder. Jeg ville at så mange som mulig skulle oppleve den samme gleden. Sammen med en kompis fra militæret, Jostein, laget vi matklubben «Bark, flammer og wok». Ingen av oss var spesielt gode på å lage mat, men vi syntes at mat smaker så mye bedre når man lager den ute. Aller helst over bål, men primus duger også. Mange snakker om at de så gjerne vil ut på tur, men aldri finner tiden. Jostein og jeg tenkte at vi måtte gjøre det enkelt å bli med. Hver torsdag møttes vi derfor i butikken etter arbeidstid for å handle inn til middag. Så dro vi sammen ikke så altfor langt inn i skogen, laget mat og spiste og dro hjem igjen. Middag må jo alle ha og en tur på kjøpet er en superbonus. Av og til var det bare Jostein og meg. Noen ganger var vi hele åtte stykker. Vi klarte å gjennomføre hele vinteren i fjor. I år har jeg fokusert på turen til Mount Everest og kan ikke gå i bresjen for et fast opplegg.

Om å ha kjæreste:
Jeg har en kjæreste. Hun møtte jeg heldigvis etter ekspedisjonen. Hun vet derfor hva hun har begitt seg ut på. Men hun har vært redd. Det har foreldrene mine også.
Kjæresten min er det jeg vil kalle, hm, nøytral til telt. Da bruker jeg mine foreldres og Christian Eides taktikk; jeg jobber for å gjøre teltopplevelsen både komfortabel og koselig. Det er best å telte om vinteren, for da er det lettere å gjøre det komfortabelt. På sommeren risikerer man hardt underlag og regn. Regn blir man sur av.
Det gjelder å ha med god mat og stearinlys og varm nok sovepose. Da er det meste gjort. Jeg tror det har vært vellykket til nå. I sommer blir nemlig kjæresten min med meg og familien min til Kilimanjaro. Det blir kjempegøy! Da er jeg også såpass klimatisert etter Mount Everest at jeg regner med å sprette opp Kilmanjaro så lett som bare det. Jeg får vel sørge for å ta med litt stearinlys på turen.

Vil du lese intervjuet mitt med Tonje Helene Blomseth? Trykk her!

Kategorier:Artikler for Harvest, Artikler/Intervjuer, Natur/KlimaTags: , , , , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: