Mitt trygge hjem


Da min førstefødte fylte ett, inviterte vi til fest. Han fikk et lite akvarium. En bolle, med to oransje slørhaler, svømte rundt og rundt. På bunnen, grønt gress og hvite, små steiner. Det oransje mot det grønne og hvite. Det var vakkert. Vi plasserte bollen oppå TV’en i den lille stua der vi bodde. Jeg matet fiskene, renset bollen. Lurte på hvor lenge en slørhale kunne leve. Den første døde etter en måned. En morgen jeg kom inn i stua, lå den med buken i været. Jeg fikk nesten ikke puste. Tenkte jeg ikke hadde matet nok, ikke renset nok.

Min datter fikk en katt til tiårsdagen.
Tre år før, tok jeg livet av marsvinet hennes. Hun syntes ikke lenger det var stas å gjøre rent i buret. Tok henne sjelden ut på gulvet for å leke. Jeg hadde lest at et marsvin kunne bli over ti år gammelt. Angret hele kjøpet.
Jeg gjorde det ikke med vilje. Men jeg burde ha visst bedre. Bilen var glovarm. Vi hadde vært på sommerferie, marsvinet i pensjon i dyrebutikken. Jeg skulle bare handle. Tok en kaffe etterpå.
Morgenen etter lå det lille dyret dødt i buret. Helt stivt. Vi begravde det i hagen. Jeg turte ikke fortelle om den varme bilen. Om kaffen. At det var min skyld.
Jeg tenkte at jeg ikke kunne passe på et dyr. At jeg ikke kunne ta ansvar for et liv.
Med tre barn, turte jeg ikke tenke videre.

Det var mai og snøen hadde smeltet. Den beste tiden. Barnetog og hornmusikk, snart sommerferie på hytta. Jeg hadde kjøpt hund for egne penger. Den forrige hunden var altfor stor. Helt umulig. Pappa pleide å lufte ham ved å holde båndet ut av bilvinduet. Kjørte opp bakken der vi bodde, for at bikkja skulle få mosjon. Ellers var han i løpestreng. Sto og peip. Pappa hadde alltid en røyk i hånden. South State uten filter. Vi så bilen med båndet og bikkja. Oppover bakken, nedover bakken. En liten røyksky inni kupeen.
Vi flyttet til byen. Ingen var sterke nok til å ha den store bikkja i bånd. Han var redd trafikken. Redd de ulende ambulansene. Det var jeg også.
Til slutt ble han gitt bort til en bonde på Vestlandet.

Hunden jeg hadde kjøpt for egne penger, het Rufus. Snuten hans var som en sort pastill. Hvis han tisset på teppet, skulle vi gni snuten oppi den våte flekken, sa mamma og pappa. De kunne oppdra hunder.
Rufus var fem år den maidagen det forferdelige skjedde. Jeg var femten og syntes det var kjedelig å gå på tur. Det var stadige diskusjoner om hvem som burde ta ansvar. Og hvem som ikke gjorde det.
Hvis jeg var lei meg, kom Rufus med den sorte snuten sin. Jeg kunne snakke med ham om alt.

Søsteren min var elleve og kunne ikke sykle. Det var flaut. Mamma sendte oss opp i skolegården for å øve.
Jeg holdt bak på bagasjebrettet, løp etter, holdt balansen. Hun var alvorlig, tenksom. Kunne alt som sto i skolebøkene. Men kroppen hennes var tung. Underleppen skalv. Hun veltet og veltet. Fikk ikke fart på sykkelen. Vi holdt på i mange timer. Jeg kjente meg som en ekte storesøster. Kanskje for første gang. Hun kunne ellers så mye mer enn meg. Var smartere. Vi syklet ned bakken, hun på sin gule sykkel, jeg på min blå. Gledet oss til å fortelle om det store som hadde skjedd.

Mamma åpnet døren. Hun gråt. Ristet på hodet, sa det hadde vært forferdelig. Hun hadde bestilt avlivingen hjemme. Det hadde vært så uendelig trist for henne. Jeg måtte forstå at Rufus hadde det bedre nå. At det var bedre for ham å dø, enn å bli passet på av meg. Jeg trøstet mamma. Syntes hun hadde vært sterk. Latt ham slippe. Tatt ansvar, i motsetning til visse andre.
Vi satt i den ene stuen. I den samme stolen hun hadde sittet med ham på fanget. Den samme stolen Rufus døde i. Jeg trøstet og trøstet. Klappet henne på ryggen, sa jeg forsto at hun måtte gjøre det.
Jeg skjønte ikke hvem jeg skulle snakke med alt om nå.

Min datter fikk en katt til tiårsdagen.
I dag er katten femten år. Den eneste som fremdeles bor hjemme. Av og til hopper hun opp på en stol ved siden av oss ved spisebordet. Stirrer på oss. Hun går aldri opp på bordet, hun vet det ikke er lov. Ser vi på TV, ligger hun på fanget. Leser vi avisa, ødelegger hun. Tråkker på sidene og gjør det umulig. Hun jakter fremdeles mus og fugl. Elegant og hurtig til en gammel dame å være. Vi tror hun er ganske dum. Hun kan verken åpne dører eller skru på springen. Slike ting vi ser på de søte kattefilmene på sosiale medier. Står døra på gløtt, venter hun helt til noen åpner den opp.
Når jeg tar henne med til dyrlegen sier de at det merkes at hun kommer fra et trygt hjem. Jeg svelger. Øynene fylles.
At det er mitt hjem dyrlegen snakker om. At mitt hjem er trygt. For noe som lever.
Mitt trygge hjem. Jeg kommer ikke over det.

Les også om da han kom inn på rommet, om et overgrep som skjedde da jeg var liten.

Eller saken som ble lest av mange, mange tusen om da barna flyttet hjemmefra!

Kategorier:Artikler/Intervjuer, FamilieStikkord:, , , , , , , , , ,

3 kommentarer

  1. Du egner deg nok bedre til å passe på menneskebarna dine! Det er dét de fleste av oss er laget til!

    Sendt fra min iPad

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggere like this: