Hvor er alle sammen?


Verdens mykeste teppe, kalte vi det. Det var selvfølgelig bare noe tull vi hadde funnet på for at barna ikke skulle krangle hver gang de skulle legge seg. Vi var en dyne i manko og det ble totalt krise hver kveld. Som regel ga den blinde seg.
Jeg hadde glemt alt dette.

Helt til i dag.

Knut og jeg var skikkelig forelsket. Jeg mener, skikkelig, skikkelig forelsket. Vi hadde ikke trodd at det kunne skje igjen. Og plutselig var vi som to fnisete ungdom. Vi var ganske sikre på at vår kjærlighet var nok til å gjøre at alt ble fint. Alt skulle bli fint. Skikkelig, skikkelig fint.

Det var mens vi pusset opp stedet vi skulle bo i, at verdens mykeste teppe dukket opp. De tre yngste gutta var som Ole, Dole og Doffen. Min yngste ville gjerne ha dem på rommet sitt, dele alt med de to nye. Vi så på med blussende kinn, med magen full av forventning til alt det fine som skulle skje.

Gutta gikk fem på med teppet. Selvfølgelig gjorde de det, barn er lette å lure. En dyne i manko var ikke lenger problemet. Det var det myke teppet vi skulle hatt flere av. Verdens mykeste teppe.
Jeg hadde glemt alt dette.

Helt til i dag.

Årene har gått, mange ganger har jeg ønsket at alt bråket snart skulle være over. At slagverket på rommet over kjøkkenet ble stille, at våte håndklær ble hengt til tørk og svett gymtøy lagt til vask, at middagsbordet ble ryddet uten sure fjes. Mange ganger ønsket jeg at vi ikke alltid måtte være ti mennesker til bords, at sommerferiene kunne være litt mindre masete, at det ikke kostet en halv million hvis vi en sjelden gang gikk på kafé. Mange ganger gledet jeg meg til det skulle være over og stille i huset. Mange ganger syntes jeg tiden gikk veldig sakte.
Jeg hadde glemt alt dette.

Helt til i dag.

Det er over, ekko i huset. Slagverket er stille og håndklærne er der jeg hang dem i morges. Ingen leter etter gymtøy, ingen har vokst ut av langbuksene. Ingen begynner å grine over at vi sier de kan få beri-beri hvis de ikke spiser opp grønnsakene sine. Rommene står tomme, sengene oppredd, ingen snus på skrivebordet, ingen halvspiste pizzastykker med mugg under sengen.
Rundt middagsbordet sitter Knut og jeg. Vi spiser opp grønnsakene uten å mukke. Jeg rydder av bordet. Huset er som et par for store sko. Det er over, ekko i huset. Hvor er alle sammen, spør de voksne barna når de kommer på besøk.

Jeg går opp på de to tomme rommene. På den ene, tomme sengen ligger verdens mykeste teppe, pent brettet sammen.

Jeg tenker at tiden gikk alt for fort, at jeg glemte å nyte den, glemte å stoppe og kjenne etter. Jeg mener, kjenne skikkelig etter. Jeg glemte å høre hva de sa, glemte å spørre hvorfor. Jeg glemte å lukte dem i nakken. Jeg glemte å nyte lydene av barnelatter, den deiligste lyden i verden.

Jeg trodde det skulle vare. Vare evig. Snakk om tosk. Jeg har verdens mykeste teppe rundt meg. Det er ikke mykt i det hele tatt.

@Knut Røthe

Vil du lese mer av det jeg har skrevet, kan du jo begynne med historien om «Da pappa døde» eller rett og slett «Om meg»  

Innlegget fikk såpass mye oppmerksomhet, at jeg ble invitert til God Morgen Norge for å snakke om det. Vil du se innslaget, klikk her. Det ble dessuten publisert i kk.no

Kategorier:Artikler/Intervjuer, FamilieTags: , , , , , , , , ,

18 comments

  1. Fantastisk godt beskrevet Lena ❤️. Kjenner meg sånn igjen ,- og det er det nok veldig mange som gjør 💖. Ikke lett å slippe » fuglene » fri ,- med det store tomrommet det etterlater seg 💖. Er enda der 😢. Varm klem

    Sendt fra min iPhone

  2. Du skriver så godt :) går ofte tilbake og innleggene om og om igjen ! Gir en varm ekte følelse :)

  3. ♥️💔♥️
    Takk for påminnelsen…

  4. Oj, det var en viktig vekker. Sitter i mellomgulvet, og i øyekroken…. Vakkert skrevet. Takk! 💕

  5. Du skriver akkurat det jeg også tenker av og til; at det skal bli godt den dagen barna flytter ut, til det blir ro i hjemmet og jeg kan lese boka mi eller høre på musikk i fred uten stadige avbrytelser fra barn som «bare skal» og «bare vil», til vaskemaskina kan få en pause en dag eller to, til jeg slipper å rydde klær til en hel armè, sortere sokker og boxere og truser i ulike farger og størrelser, til jeg kan bruke helg og fridager til det jeg vil i stedet for å bli med barna på turer som jeg egentlig ikke liker, eller sitte i en idrettshall hele dagen i påvente av noen minutters aktivitet fra poden, eller reise på min drømmeferie som er noe helt annet enn storfamiliens drømmeferie…. Enkelte dager er lista lang. Andre dager er den helt kort. Det avhenger av dagsform og humør og hele familiedynamikken, egentlig, arbeidsbelastning på jobben og den totale stemningen.

    Men så vet jeg jo at det er riktig det du skriver, at det blir tomt, ensomt og stille den dagen de har dratt alle sammen. Hva i alle dager skal jeg bruke dagene mine på da? Lese? Høre på musikk? Jobbe mer? Snakke om dagens nyheter med min mann? Hjelpe meg så kjedelig, da!!!

    Og akkurat det er det jeg drømmer om at jeg skal huske på når frustrasjonen tar overhånd og jeg klager på unger, mann, stress, rot og bråk, alt på en gang:
    At det er nå, i dag, i dette øyeblikk livet mitt er akkurat slik jeg vil ha det!

    • Takk for tilbakemelding. Det er kanskje bare slik livet er; at man ikke helt vet hva man har, før det blir borte? På den annen side, så er det også mye fint som skjer når barna flytter ut. I år har Knut og jeg for eksempel hatt tidenes sommerferie med biltur i Europa. Det hadde aldri gått med sure, bilsyke unger i baksetet!
      Det blir de små blaffene av lykke, det er viktig å kjenne på, tror jeg. Og de små blaffene kommer i alle livsfaser. Samtidig dukker de såre og triste minnene opp av og til. Akkurat som de gjorde da jeg fant verdens mykeste teppe i forgårs. Da veltet alt over meg, må jeg innrømme…

  6. Det var fint beskrevet! Vår yngste av 4 i alderen 18-31 forlot redet for 10 dager siden, så dette er kjente følelser.
    Men vi får dem fortsatt med på bilturer i Europa :-) (Enten hele veien eller med fly fra et eller annet sted i Europa til Italia)

    Hilsen en som fant bloggen din litt tilfeldig, men husker deg fra da vi var barn

    • Ja, jeg tror nok det er kjente følelser for de fleste med barn som har flyttet ut. Vi fikk med et av barna til Spania i sommer også. Det var stor stas! Så gøy at du fant bloggen min da! Hvor i barndommen møttes våre veier?

  7. Takk for den! viktig å bli minnet på. Har selv to gutter på 7 og 9 som er høyt og lavt hele tiden :-)

  8. Oi som det traff meg rett i hjertet, enda jeg står midt oppi det, med tre gutter på 7, 9 og 12 år. Utrolig vakkert og vedmodig formulert. Takk for at du deler.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: