Det er den tiden av året igjen


Skrevet for og publisert i  kk.no

– Snakker jeg med Lena Ronge?
– Ja?
– Jeg ringer fra Radiumhospitalet

Jeg brekker meg.

– Hvorfor ringer du?
– Jeg lurte på om du hadde anledning til å komme på en CT på onsdag førstkommende?

Jeg er på ferie og spiser lunsj. Pizzaen vokser i halsen. De har fått en avbestilling og lurer på om jeg vil ha timen. Aldri i livet, har jeg lyst til å rope. Finn noen andre å ringe!

Det er den tiden av året igjen og jeg hater det. Jeg hater de små påminnelsene. Den hvite konvolutten i postkassen før sommeren. Og nå den blide stemmen i telefonen. Hva har skjedd med den som avbestilte? Død?

I ti år skal det være en del av livet mitt. De årlige kontrollene. Inn i den hvite maskinen, kontrastveske i armen, dagene med venting, gråten, kvalmen. Sa han ikke, den ene legen, at jeg kunne ta det med ro i tre år? Det er tre år siden nå. Denne høsten.

Det begynner allerede i bilen. Hjertebank. Klumpen i halsen. Kvalmen. Parkeringsplassen med bom. Forbi hårløse røykere. Jeg prøver å ikke se, ser heller opp i skogen bak sykehuset. Den deilige skogen jeg gikk i da jeg var sterk nok.

På vei inn. Men først et blikk opp mot vinduet i enden av korridoren. Ut mot veien full av biler. Ut mot bensinstasjonen og kirken. Jeg gikk frem og tilbake i den korridoren med slanger og poser hengende ut av kroppen. Heisedøren i den andre enden. Frem og tilbake.

I begynnelsen sengen ved vasken. Der jeg nesten ikke fikk luft. Så sengen ved vinduet. Vinduet i femte etasje. Det andre vinduet jeg ser opp mot før jeg går inn. Bleier og engangstruser. Lukten av det rommet. Lukten av kreft. Flimmerhår eller hva nå annet jeg har nedover nesen og halsen, stopper den ikke. Ingen filtrering. Lukten går rett i magen. Treffer meg som et knyttneveslag.

Jeg vet hvor jeg skal. Inn døren og til høyre. Registrere meg ved Røntgenskranken. Så blodprøver. Forbi Narvesen. Søt lukt av bakeverk. Jeg synes det lukter kreft.

Venterommet til blodprøver. Sidemann uten hår. En annen tynn og gul. Alle smiler tappert til hverandre. Lukten av blod. Jeg spøker med damen som tar blodprøve; sier jeg vil ha premie. Glansbilder eller klistremerker. Det eneste jeg egentlig vil, er å være frisk. Ikke være her. Hun tapper blod i fire reagensrør.

Inn i rommet med den hvite maskinen. En sykepleier. En student. Studenten skal øve seg på meg. Jeg sier det er bra. At alt er i orden, selv om hun er nervøs. Inni meg, ber jeg henne finne en annen å øve på. Jeg vil ha den erfarne. Den trygge uten kalde, nervøse fingre.

Veneflon i armen. Der skal kontrastvesken inn. Den som gjør at hele kroppen blir varm. Så er det inn og ut og pust og hold pusten og bilder tas. Bilder som jeg får svar på om en uke. Sammen med blodprøvene.

Dette skal være livet mitt i ti år fremover. Jeg prøver å tenke på alle dem som er syke og ikke får hjelp. Jeg prøver å tenke på alle flyktingene. Alle dem som har det så mye, mye verre. Jeg prøver det, mens kroppen skriker ‘stikk, flykt, død’. Taktfast skriker kroppen, mens jeg brekker meg ved siden av bilen før jeg drar hjem.

Les også:

Kirurgisk ekpedisjon

Tiden det tar å kjøpe en kaffe

Kategorier:Artikler/Intervjuer, Sykdom/KreftTags: , , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: