Kirurgisk ekspedisjon


Publisert i Harvest 19.11.14

– Trener du mye?
– Nei
– Ikke i det hele tatt?
– Nei
– Hm…
– Jeg går tur i skogen bare. Tre ganger i uka. En runde på 7 kilometer.
– Er ikke det trening?
– Nei
– I løpet av mine år her på intensiven, har jeg aldri sett en kropp som har mestret de voldsomme påkjenningene så tilsynelatende uberørt som din. De turene i skogen har sannsynligvis reddet livet ditt.

Samtalen fant sted dagen etter jeg vendte tilbake til livet. Jeg trodde jeg skulle få kjeft fordi jeg ikke var bedre trent. Jeg kjente den gamle skammen over den feite kroppen min.

Det første jeg husker var en slange som ble dratt opp av halsen min. Jeg brakk meg. Noen sa operasjonen hadde vært vellykket. Jeg tenkte ‘kreft er noe jævla dritt’.

Det neste jeg husker var følelsen av å ikke kunne røre meg. Ikke kunne snakke. Jeg forsto spørsmål som ble stilt, men orket så vidt å si ja eller nei. Jeg skjønte operasjonen hadde vart lenger og var mer omfattende enn forventet. I fjorten timer hadde de skrapt buken min fri for kreft. Fjernet innvoller jeg ikke visste jeg hadde. I tillegg til mange av de jeg visste om.

Dagen før ble jeg lagt inn, var jeg til alle slags samtaler med de som skulle være med på operasjonen. Jeg kjente stor distanse. Tenkte dette ikke kunne være meg. Ble stadig påminnet at det var meg og viktigheten av å være til stede med hele kroppen. Anestesioverlegen tok begge hendene mine, ba meg kjenne bakkekontakten, sa hun ville jeg skulle samarbeide med henne også under operasjonen. At det var viktig. Jeg begynte å grine.

Da jeg sto på stomirommet for å måle hvor de skulle legge ut tarmen dersom det ble nødvendig, var avstanden helt nødvendig. Jeg fikk Knut, min elskede, til å ta et bilde, der de to merkene var øyne og navlen munnen. Vi kalte bildet «besvimt Ayatholla». Det var viktig at Knut var med meg. At han ikke var alvorstynget og viste redsel. Da tror jeg flukt hadde vært eneste mulighet.

Jeg skjønte noe var galt. Det sto flere sykepleiere over meg. De snakket om at jeg ikke pustet godt nok. Det pep i maskinene bak sengen. Jeg stirret i taket. Syntes selv jeg pustet helt normalt. Jeg hørte ord som jeg ikke forsto. Anestesioverlegen kom. Hun som hadde holdt meg i henda. Jeg hørte hun snakket om emboli (blodpropp). Jeg husker jeg tenkte jeg ikke hadde vært i Afrika og umulig kunne fått ebola. De alvorlige ansiktene over meg syntes å være av en annen oppfatning. Jeg prøvde å forklare dem at jeg ikke hadde vært i Afrika, men det kom bare rare lyder ut av munnen min. De ba meg konsentrere meg om pusten.
Jeg husker at jeg bestemte meg. Bestemte meg for at dette skulle jeg klare. Dette skulle jeg overleve. Jeg tenkte at kroppen min er en maskin som måtte repareres. Alle kreftene mine måtte brukes på å snakke til meg selv. Si til meg selv at jeg hadde en sterk kropp. At de som jobbet med meg, visste hva de gjorde og at de ville gjøre alt for å få maskinen min i gang igjen. Jeg så Knuts livredde blikk. Kjente hans skjelvende hånd i min. Jeg ba ham gå hjem. Tenkte at kreftene mine ikke kunne brukes på å berolige ham. Jeg følte meg helt alene. I kamp mot døden.

I ett døgn kjempet jeg den ensomme kampen. Jeg gled ut og inn av bevissthet, blandet virkelighet og hallusinasjoner. Jeg var vettskremt. Siden jeg ikke pustet bra nok selv ble jeg lagt i pustemaskin. Jeg følte jeg ble kvalt. At noen prøvde å ta livet av meg. Jeg husker en av sykepleierne så meg rett i øynene og sa at pustemaskinen måtte jeg ha. Den ville hjelpe meg å overleve. Ingen papp i mellom.

Det ble lagt inn dren i begge lungene mine. Den ene hadde kollapset. Den andre hadde en stor blodpropp som fylte nesten hele lungen. Jeg tenkte hele tiden at døden ikke var et alternativ.

Man går på mange måter ut av tiden når man kjemper for livet. I alle fall gjorde jeg det. Hver gang panikken grep om meg løftet jeg en finger for å signalisere at noen måtte komme. De hvite englene som passet på meg hele døgnet, var der på et blunk. Jeg ville bare holde noen i hånden. Noen som ikke var redde.

Jeg er blitt fortalt at jeg kom tilbake til livet etter et døgn. For meg kunne det like gjerne ha vært en uke. Jeg kunne plutselig snakke da de tok av meg pustemaskinen. Knut hadde fått beskjed om at det kunne ta to til tre dager for de visste mer om hvordan dette ville gå. Da han ringte og sykepleieren ga telefonen til meg, kom gråten fra mannen jeg elsker da han hørte stemmen min igjen. Deretter kom det tilsvarende telefon fra datteren min i Australia.  Samtalene var utmattende, både fysisk og mentalt. Jeg sov i mange timer etterpå. Mannen min inviterte de nærmeste på fest hjemme. For å feire livet og meg. Det var en god tanke å holde fast ved hver gang jeg holdt fremmede sykepleiere i hånden.

Etter fem dager på intensiven ble jeg flyttet opp på gastrokirurgisk avdeling. Jeg fikk enerom med utsikt mot skogen. Det var sommer da jeg ble lagt inn. Nå hadde høstfargene kommet. På en uke. Føltes som et liv siden.

Det var viktig å få meg opp. Opp og gå helst. Ut i gangen. Første gang føltes som en stor seier. To sykepleiere måtte gå med meg for å bære alle posene som var festet til den ukjente kroppen min. Jeg ville helst slippe å se på posene. Særlig å se det ekle innholdet. Det som egentlig hørte hjemme inne i en kropp. Den ene posen var festet til en slags maskin som hadde en liten summelyd. Hver gang jeg hadde fått morfin, sluttet maskinen å summe og begynte å snakke til meg. Jeg skjønte det var fordi jeg var ruset, men den snakket allikevel. En helt tydelig stemme kalte meg «sura» og «sutra». Om natten kunne jeg gjemme meg under puten. Var jeg ute og gikk måtte jeg bare gå tilbake til sengen. Jeg var livredd den stemmen.

Jeg ble en vandrer. Opp og ned gangen på gastrokirurgisk avdeling. Smertene drev meg. Jeg kunne ikke ligge på ryggen. Ikke ligge på siden. Ei heller magen. Jeg måtte egentlig sitte og sove. Noen netter hylte jeg av frustrasjon. Jeg vil bare ut av dette marerittet.

Mange kom på besøk. De syntes jeg så bedre og bedre ut. Jeg følte meg tommere og tommere. Hadde ingen energi. Sleit med troen på at dette skulle gå bra.

Styrken kommer tilbake med bittesmå skritt. Det er så vidt jeg kjenner det. Jeg har flyttet på tomannsrom og vet det er et skritt i seg selv. Et skritt mot det å bli frisk. To uker siden operasjonen og jeg har fremdeles ikke dusjet. Bare tanken gjør meg kvalm. Alle posene svømmende rundt i vann og hår på et skittent bad på et sykehus som ser ut som det ligger i et østblokkland før krigen. Jeg sender igjen en vennlig tanke til alle de fantastiske menneskene som jobber her. Som holder ut.

Jeg har lært meg å hekte posene på et stativ hver gang jeg skal ut og gå. Noen poser er fjernet. Noen nye har kommet. I de daglige samtalene med datteren i Australia sier jeg ikke et ord om hverken gamle eller nye poser. Jeg snakker bare om hvor bra det går og at jeg gleder meg til hun kommer hjem til jul. Vi blir enige om at det skal bakes syv sorter i år. Og at julen skal bli episk. I mitt stille sinn legger jeg til «hvis jeg overlever».

Tre uker blir jeg på gastrokirurgisk avdeling. Nyopererte mennesker kommer og drar hjem. Jeg vandrer i gangene og er på fornavn med alle som jobber der. De tuller med at jeg nå snart burde begynne å bidra litt. Jeg har lært å sette sprøyte på meg selv. De mener jeg kan ta sprøyterunden.

Det begynner å føles trygt å være der. De begynner å snakke om at jeg snart er klar for å komme meg videre.

Samtalen med intensivsykepleieren fulgte meg i tankene. Skogen var det eneste jeg klarte å tenke på hver gang nye dren skulle settes inn eller tas ut. Hver gang jeg prøvde å sette meg opp. Hver gang jeg gikk mer usikre skritt bortover sykehuskorridoren. Skogen, som hadde reddet livet mitt.

Jeg blir sendt på rekreasjon. Fire uker i nydelige omgivelser. Vernet skog og vann og fuglekvitter fra sjeldne arter. I det kalde, våte oktoberregnet, tar jeg på meg regntøy og vandrer ut. Jeg går lenger og lenger hver dag. Drar inn luften av våt jord. Hever hendene mot himmelen. Takknemlig over at jeg lever. Rørt til tårer av at jeg kjenner kreftene kommer tilbake. Ofte utslitt og kraftløs resten av dagen.

Kroppen min blir sterkere. Den er fremdeles ikke min. Men den fører meg lenger og lenger av sted på mine mange turer i nærområdet. Jeg står i speilet og ser et grått ansikt. Og et blikk fylt av redsel. Jeg orker ikke å se på arret. Jeg har jo lovet meg selv at jeg skal begynne å elske kroppen min. Det blir en utfordring.

Nettene på plastikkmadrassen er verst. Jeg faller aldri i dyp søvn. Vet hele tiden hvor jeg er. Kjenner hele tiden den rare, tomme magen. Og arret som snirkler seg nedover hele magen. 97 stifter holdt meg sammen. Nå er det en rosa stripe og noen bandasjerte sår jeg ikke orker å se på. Sykepleierne forsikrer meg om at de blir bedre for hver dag.

For å bli frisk, har legen min sagt at jeg skal gå så mye som mulig. Samtidig er det viktig med rekreasjon, så kroppen får muligheten til å hele seg selv. For meg, som ikke aner når kroppen sier i fra, er denne beskjeden vanskelig å leve etter. Egentlig har jeg lyst til å ligge i sengen hele dagen. Jeg vil at tiden skal gå. Allikevel presser jeg meg ut. Jeg snakker strengt til meg selv. Sier at jeg må ut. Ut og bygge muskler. Ut til skogen som har reddet livet mitt. Kroppen stritter imot. Jeg overkjører den, slik jeg har gjort siden jeg mistet kontakten med den tidlig i tenårene. Jeg må finne tilbake. Jeg vet det. Fysioterapeutene her hjelper meg så godt de kan. Jeg gjør øvelser der jeg kjenner hele kroppen. Den fremmede, ufyselige kroppen min som jeg skal koble meg på igjen.

På gode dager, når jeg er ute på mine mange turer i skogen her, hvisker jeg forsiktig: flinke, sterke kropp. Dette klarer du fint…I et lite øyeblikk kan jeg kjenne stolthet. Da vet jeg at jeg er på rett vei. Og jeg vet at dette skal jeg klare.

Knut har invitert gjester. Gode venner og sine foreldre på fårikålmiddag. Han ringer meg for å fortelle at han savner meg sånn. Særlig når han gjør noe vi alltid er begge to om. Det blir som en demning som brister. Jeg hulker og skjønner ikke hvordan jeg skal klare å stoppe. Jeg skulle så gjerne ha vært der. Samtidig orker jeg ikke tanken. Jeg hadde ikke klart å sitte rundt et bord med så mange mennesker. Så mye støy. Det skremmer meg. Kommer jeg noen gang til å klare det? Mellom snørr og tårer forklarer jeg redselen. For at jeg aldri skal bli meg igjen. Aldri mer skal orke å sitte rundt et bord med mange mennesker. Det er da han sier det forløsende: Jeg vet hva du har vært igjennom. Ikke glem det.

Jeg kjenner at jeg trenger den påminnelsen. At jeg har vært igjennom noe det vil ta lang tid å hele.

Jeg er kjent for å overdrive. Kjent for å pynte på historier for å gjøre dem litt mer fargerike. Jeg liker gode historier. Og av og til maler jeg dem i flere farger. Det er sant. Men det gjelder ikke alle historier. Det gjelder ikke denne historien. Jeg holdt på å dø. Det er ingen overdrivelse.

Les også:

Når venner dør
Den sommeren tiden stoppet
Dokumentar om min datter og meg. Og om kjærlighet.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Kategorier:Artikler for Harvest, Artikler/Intervjuer, Sykdom/KreftStikkord:, , , , , , , , , , , , ,

12 kommentarer

  1. Kjære Lena,
    tusen takk for en historie jeg aldri vil glemme! Jeg hadde bare en vag formening om hva du har vært gjennom, Facebook filtrerte bort det aller meste. Nå skjønner jeg, og omfanget er større enn jeg klarer å fatte. Hils Knut fra meg.

    • Takk. Det er ikke så lett å sette seg inn i hvor heftig livet kan sette en på prøve. Men fint, på et vis, å vite at jeg har nådd frem til mange lesere. Det var akkurat det jeg ville. Jeg ville si noe om livet vi lever akkurat nå. Og om hvor viktig at vi er i det. Akkurat nå.

  2. Jeg har savnet dine betraktninger og innlegg. Visste ikke hvorfor du ikke skrev. Nå vet jeg det! Det var en sterk historie, som sikkert ikke er slutt ennå. Ønsker deg all mulig god fremgang, god bedring, godt mot og innimellom en god latter. Og at alle rundt deg er gode mot deg. Masse varme og gode tanker fra meg

    • Takk, Eva! Det har faktisk hjulpet å skrive dette. Jeg kommer til å fortsette å skrive. Og gå tur. Og le. Og være sammen med de jeg er glad i. Jeg tror jeg får et godt og langt liv fremover. (Det er bra man ikke vet alt man skal igjennom. Da hadde i alle fall jeg gitt opp for lenge siden!)

  3. Det er så intenst, stærkt og rørende at læse. Fuldstændig som før, selvom intet kan sammenlignes med det du beskriver her. Men dine ord, tanker og formuleringer vidner om, at bag al det ubeskrivelige du går -og har gået igennem, er du stadig den samme. Og til våren kommer der nye grønne blade på træerne i din skov, tænker jeg, din kollega i København, som også har savnet indlæg fra dig. Rigtig god bedring! Marianne Kragh P

  4. Tusen takk min tidligere elev Lena. Jeg sitter med en klump i halsen, har sug i maven og føler med deg.Du har vært,og ER dyktig Lena. Jeg har savnet skriveriet ditt lenge og undret på…hvordan går det…Derfor var det en lettelse å lese nå. Stå på Lena det er nok et stykke til mål, men nå klarer du det. Klem fra en instruktør på SAS skolen.

  5. Dette var rørende å lese. Så tøff du er som klarer å sette ord på hvordan du har hatt det. Lykke til videre.

    • Takk, Maya! Det satte endel ting i perpektiv for meg å skrive ned hva jeg opplevde. Det var en nyttig og nødvendig måte å bearbeide de forferdelige opplevelsene jeg hadde. Hvis det setter noe i perspektiv for dere som leser også, har jeg oppnådd noe bra, til tross for denne ellers meningsløse sykdommen! Ha en fin dag!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: