Publisert i Harvest
Kristiania 1909: Professor Nordal Wille stiger opp på talerstolen i Geografisk selskab på Universitetet i Oslo. Han kremter, griper ordet. Han vet det ikke selv, men han er i ferd med å sette i gang en snøball. Som skal rulle gjennom norgeshistorien, forandre og forhindre, redde og bevare. Wille taler med stø røst:
«Naturens Udseende forandres mere og mere i vort Fædreland, ligesom i alle andre kultiverede Lande, og den Jordoverflade som Naturkræfterne har tildannet i Tidernes Løb, blir forandret, og ofte ødelagt ved Menneskenes Indgriben».
Forsamlingen lytter interessert. Det er hit de kommer, de som er opptatt av fremskritt, nye oppdagelser og erobringer – professorer, direktører, politikere og militære. Ledende borgere i en nasjon som nettopp har blitt helt selvstendig. Det var i Geografisk selskab at Nansen i 1890 fortalte om den planlagte ekspedisjonen til Nordpolen. Roald Amundsen var her i 1908 med sine planer om polferd. Willes foredrag er ikke mindre viktig. Det skal bli starten på den norske miljøkampen. Den som skal føre til vern av hundrevis av umistelige områder, opprettelse av store nasjonalparker og fredning av utrydningstruede arter.
Botanikeren Wille har sett ødeleggelsene med egne øyne. Han forteller om Rjukanfossen og Hønefossen som er lagt i rør, om torvmyrer med «eiendommelige og interessante Plantesamfund» som dreneres og dyrkes opp. Om en «herlig Urskog i Vettismark i Sogn», som «Øxen forlængst har hærjet», slik at det ikke «længere er nogen Urskog at finde». Han forteller om engelske eggsamlere som truer med å utrydde «høist interessante Fuglearter» som lappspurv, fjellerke og trane.
Wille ser opp fra sitt manuskript. Han har snart holdt på i én time. Siden skal dette foredraget bli utgitt i et hefte på 24 tettskrevne sider. Snart skal komiteen som skapte naturfredingsloven og Naturvernforbundet nedsettes. Kampen for eldgamle trekjemper, vakre fosser og storslått natur skal begynne for alvor.
Men Wille er ikke ferdig ennå. Det er fortsatt noen linjer igjen i manuskriptet. Professoren er ved kjernen i sitt budskap. Han gjør en liten pause, stemmen skjelver svakt.
«Man maa derfor opdrage Ungdommen til Kjærlighed til Naturen og til Ærbødighed for Livet i alle dets vekslende Former, fra de laveste til de høieste, hvis man vil, at den skal forstaa og skatte det, som vi kalder Naturens Mindesmærker og som visselig har lige stor Værdi, som de Mindesmærker Menneskene reiser af Sten eller Metal».
Det er helt stille. Så bryter applausen løs – og siden var ikke verden helt den samme.
Året er 2014.
Verden har mottatt en nedslående klimarapport. Per Flatberg har fått Kongens fortjenestemedalje i gull for sin innsats i miljøkampen. Han er en representant for kampen til generasjonen etter professor Nordal Wille. Hva drev dem? Hvordan mobiliserte de i en tid uten sosiale medier? Var de noen gang i tvil om at det de gjorde var rett?
– Det er kjærligheten til naturen som har drevet meg, sier Flatberg til Harvest.
– Jeg vokste opp i ei fjellbygd og ved elva Gaula. Som guttunge var jeg mer ute enn inne. Mine foreldre lærte meg å sette pris på naturen. Og det er den kjærligheten som er grunnlaget for kampen jeg har kjempet siden tidlig ungdom. Vi mennesker har en forpliktelse overfor naturen og mangfoldet der. En forpliktelse vi ofte ikke overholder. Dessverre.
Per Flatberg er en av de fire som ble dømt som oppvigler for sin kamp mot å legge Altavassdraget i rør. Han sluttet i jobben for å gjøre det han anså som sin plikt for miljøsaken. Men det var ikke før alt annet var prøvd.
– Jeg er egentlig en lovlydig borger, sier han.
– Før man begår sivil ulydighet, må man tenke seg godt om. Det er en alvorlig handling. Man må ha prøvd alle andre måter å løse saken på.
– I Alta-saken gjorde vi nettopp det. Vi informerte og viste til forskningsrapporter. Men politikere ville ikke høre på oss. De var døvhørte. Som konsekvens av det samfunnsansvaret jeg følte jeg måtte ta, dro jeg til Alta og deltok i den store aksjonen i januar 1981, og fra mai var jeg informasjonsleder i Folkeaksjonen og ble i Alta ut 1981. Vi gjorde alt som var mulig for å få omgjort utbyggingsvedtaket. Men forgjeves.
– Gro Harlem Brundtland, som var statsminister på det tidspunkt i 1981, har gitt deg rett i ettertid. Hvordan føles det?
– Jeg kan ikke tilgi henne. Hun hadde all den informasjonen hun trengte for å stoppe utbyggingen. Likevel gjorde hun det ikke. Hun sviktet i Alta-saken.
– Kan du tenke deg en miljøsak i vår tid der det kan bli nødvendig med sivil ulydighet?
– Oljeutvinning i Lofoten er en like viktig miljøsak som Alta-utbyggingen var. Hvis helsa holder er jeg ikke tvil om at jeg vil engasjere meg på nytt og som en siste utvei delta i aksjoner om ikke planene skrinlegges.
Miljøvernforkjemperne har endret seg. Før var det en elite av naturforskere og andre akademikere som førte an i miljøkampen. Nå er Naturvernforbundet en bred organisasjon med mange fylkes- og lokallag og medlemmer fra alle samfunnslag. De sosiale mediene gir muligheter for spredning og mobilisering.
– Mange som er aktive i dag, er andre- og tredjegenerasjons naturvernere. Vi satser på å rekruttere gjennom blant annet Natur og Ungdom og Miljøagentene. Det er helt nødvendig å fortsette kampen. Og vi må ikke miste håpet om at noe kan gjøres. For meg og Naturvernforbundet er klimatrusselen og tapet av naturmangfold like alvorlig. Naturmangfoldloven fra 2009 er et viktig verktøy for å ta vare på naturen, men den bør brukes mer aktivt i miljøkampen, mener Per Flatberg.
– Vi må se summen av alt det vi gjør. Se sammenhengen i et globalt perspektiv. Men allikevel begynne lokalt, sier Marte Rostvåg Ulltveit-Moe.
Hun er en av dem Per Flatberg snakker om; en av den nye generasjonen som jobber lokalt. Hun er biolog og Naturvernforbundets leder i Kristiansand.
– Jeg vokste opp i et nabolag der mange barn lekte på samme felt. Vi laget vår egen lille verden i buskaset ovenfor boligfeltet. En morgen jeg kom ut, var en stor maskin i full gang med å sprøyte gift der vi pleide å leke. Kommunen oppfattet lekeområdet vårt bare som “rot”, og ville lage noen pene blomsterbed isteden. Heldigvis er jeg vokst opp med ei feministisk mor som hadde lært meg å si fra. Jeg løp inn og skrev plakater sammen med de andre barna i nabolaget. Men da vi kom ut med protestplakatene var det for sent. Det tente en gnist i meg. Jeg gikk i første eller andre klasse.
Marte er opptatt å gjøre miljøvern til noe forståelig. Hun finner det frustrerende å høre folk snakke om klima på internasjonale konferanser, uten å gjøre noe med utslippene i sin egen bakgård. Samtidig må vi bevare det biologiske mangfoldet og tenke på de sammenhengene vi er en del av.
– Barn forstår disse sammenhengene raskt. Askeladden var en tidlig miljøverner. Han fant og fant, og lurte på hva han kunne bruke tingene til. Mange gamle historier handler om ikke å sløse: Er du grådig og uten magemål, går det galt. Eller bibelhistorie: «Noas ark» er en klimahistorie. Den handler om at klimaet forandrer seg, og menneskene får en advarsel om at noe vil skje. Noen hører, andre ikke.
Marte forteller eventyr. Hun forteller en slags moderne Espen Askeladd-historie. Der Espen er byttet ut med ei jente som finner en joggesko, en tallerken, og andre ting som dagens barn kjenner til. De tar poenget raskt.
– Og slik tror jeg frø blir sådd.
– Jeg blir stolt når jeg ser på Naturvernforbundets hundreårige historie. De var så fremsynte! Selv om de ble hånet og trakassert, fortsatte de kampen for det de trodde på. Og som kort tid etterpå viste seg var helt riktig. Når Gro Harlem Brundtland til og med uttaler offentlig at de gjorde feil i Alta-saken, ja, da motiverer det meg til å fortsette den viktige kampen, sier Marthe, som tross alt er optimist.
– Mennesker har fått til så mye bra. Bare tenk på kampen mot apartheid. Det mektige systemet var nesten umulig å stoppe. Men den gode sak seiret til slutt, på grunn av brei mobilisering. Røykeloven er et annet eksempel på hvordan endringer kan skje. Å tenne seg en røyk i andres stue var vanlig og sosialt akseptert da jeg var barn. Vi kan hvis vi vil. Det gjelder selvfølgelig også miljøvern. Men først må alle få opp øynene og skjønne at vi må gi slipp på endel av de behagelige og vanedannende godene vi har i dag. Som at hver og en sitter i hver sin bil hver dag til jobben f.eks. Det vil vi klare å endre på, det er bare et spørsmål om tid.
Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!
Den første delen av denne saken, om Nordal Wille og Naturvernforbundets start, er basert på en artikkel i magasinet Natur & miljø nr 1-13
Lena Ronge 