Lena Ronge

Da jeg ble syk sommeren 2014, ville tilfeldighetene det slik at vi ble spurt om programserien ‘Vårt lille land’ kunne få følge oss underveis i prosessen. Før vi visste noe særlig, annet enn at det var en kreftsvulst i magen, sa vi ja.

Det var et lett valg for Knut og meg. Jeg skjønner mange ville valgt annerledes.

Det var uklart hva historien skulle handle om, så vi filmet alt mulig, Knut og jeg. Kameraet ble en slags krykke vi kunne lene oss mot. Beina våre skalv som aspeløv. Da var den krykken god å ha.

Datteren min, Tora, hadde akkurat reist til Australia for å studere i tre år. Det var da hun ba meg om et avskjedsbrev, og jeg faktisk skrev det, at historien sto frem. Den de ville bruke.

Historien var om så mye mer mer enn en kreftsyk mor og hennes datter i Australia. Den handlet om kjærligheten mellom foreldre og barn. Den handlet om den moderne familien. Den handlet om redselen for å miste. Og om det å leve videre.

Filmen ble vist i sesongpremieren av Vårt lille land lørdag 28 februar-15. Den traff mange. Den traff på mange plan. For meg var den nær og personlig, men ikke privat. Grensene våre ble hele tiden ivaretatt. Vi hadde alle muligheter til å stoppe, endre, fjerne eller legge til.

Da vi så dokumentaren, ferdig klippet, tok det ikke lang tid før vi nesten glemte at det var oss vi så. Fordi den handlet om noe annet, noe allment. Noe alle kunne kjenne seg igjen i.

Jeg er glad jeg skrev brevet til Tora. Både fordi jeg fikk sagt noe til henne som var viktig. Om kjærlighet og tilgivelse  Men også fordi det fikk meg til å innse at verden går ubønnhørlig videre. Selv uten meg. Det var tøft. Samtidig ga det meg en frihet jeg ikke tidligere har kjent. Valgene mine er bare mine. Det er ikke så farlig hva andre mener, så lenge jeg følger hjertet i valgene jeg tar. Da er det heller ikke så mange hensyn å ta. De idiotiske hensynene som gjør at, i alle fall jeg, ofte tar valg jeg slett ikke vil.

Vi er så stolte over å ha vært med på dette, både Knut, Tora og jeg. Vi er glade for at det gikk så bra som det gjorde til slutt. Samtidig har det gitt meg  innsikt i noe jeg skulle ønske jeg hadde sluppet. En erfaring jeg gjerne skulle ha vært foruten.

Her er filmen i sin helhet, dersom du ikke fikk sett den eller du ønsker å se den igjen:

http://www.tv2.no/v/895385/

Og her er intervjuet fra God morgen Norge to dager etter programmet:

http://sumo.tv2.no/programmer/hvordan-gaar-det-med-lena-fra-vaart-lille-land-891274.html

Det er aldri hele historien som blir fortalt. Det var det heller ikke i denne lille filmen.

Og mens livet stoppet opp i vår familie sommeren og høsten-14, gikk verden ubønnhørlig videre. Og den fortsetter videre. Heldigvis med meg fremdeles med på lasset. Jeg skal nemlig leve irriterende lenge.

Her kan du lese hva jeg skrev rett etter operasjonen.