Lena Ronge

Hvis det blir rødt lys før jeg når over, betyr det dårlige nyheter.

Pulsen øker, kvalmen kommer. Skjerp deg, sier jeg til meg selv. Herregud, dette er jo bare tvangstanker. Jeg tenker på overlegen ved hypokonderklinikken i Bergen. Slutt å stol på tankene dine, slutt å stol på kroppens signaler, sa han i et intervju jeg leste høyt for mannen min. Jeg har vondt i høyre side litt bak. Er det ikke der leveren sitter? Er det ikke der de fant ekstra mye kreftceller da de opererte?

Jeg løper over veien. Rekker det akkurat før rød mann. Reddet!

Hvis hun ikke ser meg i øynene når hun spør om jeg vil ha pose, betyr det dårlige nyheter.

Det murrer i magen, som menstruasjonssmerter. Kan man ha fantomsmerter på indre organer? Det var jo der kreften oppsto. Først trodde de det var eggstokkene. Nå er livmor og eggstokker borte. Hvorfor murrer det da?

Vil du ha pose, sier hun. Ser meg ikke i øynene. Herregud, se på meg! Jeg går et skritt til siden, blikket møtes, jeg overlever.

Hvis katta er ute når jeg kommer hjem, betyr det dårlige nyheter.

Hjertet hamrer i brystet. Jeg blir svimmel. Møter noen kjente på T-banen, later som jeg ikke ser dem. Det er fint vær. Tenk hvis katta er ute, da dør jeg. Ikke stol på tankene dine sier overlegen til meg igjen og igjen. Lett for deg å si, svarer jeg surt og løper rett inn i en eldre dame på bussholdeplassen. Se deg for, sier hun. Du skal være glad du har levd så lenge du, har jeg lyst til å svare. Jeg skal snart dø!

Rundt hjørnet, der er katten. Det var det jeg visste. Det er kroken på døra, spikeren på kista. Drittkatt.

Hvis vi er tomme for melk, gjelder ikke kattegreia.

Sier ikke hei, tar ikke av meg på beina, løper inn på kjøkkenet. Gudskjelov, dødsdommen gjelder ikke, ikke noe melk i kjøleskapet. Rømmen gjelder ikke. Eller tenkte jeg meieriprodukter? Da gjelder jo rømmen. Og smøret. Det er vondt mellom skulderbladene. Det er vel der lungene sitter? Det er jo der blodproppen satt. Herregud, har kreften kommet dit også nå da. Det ville vært helt typisk. Pappa døde av lungekreft. Det gjør nok jeg også. For jeg tror jeg tenkte meieriprodukter.

Kjære Gud, hvis jeg bare overlever denne ene gangen, så lover jeg at jeg skal gjøre noe for andre. Jeg skal dessuten begynne å trene mer, drikke mindre, reise tilbake som frivillig i Hellas, kanskje adoptere et barn, eller ta til meg noen ungdommer som sliter.

Går sjansen for å få hjernesvulst opp fordi om naboen har fått det? Nei. Den går kanskje tvert imot ned? Nei. Den rikker seg ikke, sier den før nevnte overlegen. Jeg leser intervjuet høyt for min venninne som ligger på sykehus. Hun har knapt tatt en pille i sitt liv. Nesten aldri vært syk heller. Nå tuller vi med at jeg har druknet den siste ukas redsel i alkohol, mens hun har tatt morfin. Jeg skriver til henne at jeg skal ta en Sobril til kveldsmat, som henne. Hun har fått en dame på rommet som lukter hoggorm, svarer hun. Hun vet hvor redd jeg er. Hun er redd selv. Det føles godt å være to. Hun ønsker meg lykke til. Hun vet ikke det med katta og meieriproduktene.

Jeg våkner til lukten av hjemmebakt brød og kaffe. Mannen skjelver lett på henda. Han er blek i ansiktet. Jeg tenker at jeg kanskje aldri kommer til å spise hans hjemmebakte surdeigsbrød igjen. Kanskje det bare kommer til å minne meg om denne dagen? Vi har snakket mye om Knausgård i det siste. Nå er det en kronikk i avisa om det å utlevere familien sin i romaner. Det er en time til dødsdommen. Hva skjer hvis jeg dropper å dra? Det aller meste av god litteratur og musikk, kommer jo fra det selvopplevde, sier mannen min langt borte. Han er lei det politisk korrekte. Jeg også. Det gjør vondt i siden. Jeg kommer til å savne samtalene med ham.

Neste gang jeg dusjer, neste gang jeg pusser tenner, neste gang jeg spiser frokost, neste gang jeg henter avisa, neste gang jeg klapper katta, neste gang jeg drar på jobben, neste gang jeg tar av meg skoene, neste gang jeg setter meg i bilen. Neste gang vet jeg.

Legen er forsinket. Er det fordi han forbereder seg på dødsbudskapet? Alle de andre slipper inn. Ingen roper mitt navn. Jeg kjenner alle legene der. De kjenner meg. De var med i dokumentaren som ble laget da jeg var syk sist. Det betyr at de bryr seg litt også, tenker jeg. Det er klart de gruer seg til å fortelle meg at jeg er syk igjen. Jeg skjønner jo det. En eldre sykepleier deler ut kaffe til alle som venter. Jeg har surdeigsbrød i halsen.

Alt ser fint ut, sier legen. Det var han som skrev meg ut for to år siden. Ute kvitrer fuglene. Solen skinner. Surdeigsbrødet glir ned.

Det er ett år til neste gang.

Ikke alle er så heldige som meg. De får ikke en ny sjanse.

Her er hele intervjuet med Williamsen, overlege ved Hypokonderklinikken i Bergen:
A-magasinet. Du trenger abonnement for å lese.(Har du det ikke, kjøp det!)