Det var hun som hentet meg på sykkel på Kolsås stasjon da jeg hadde flyttet til byen og hatet det. Det var hun jeg fikk stå bak på slalomskiene til gjennom mørke skoger. Det var hun som lærte meg å vaske meg under armene. Det var hun jeg klatret i trær med. Det var hun og jeg som sto ved bommen og ventet på at han skulle dukke opp. Det var hun som spiste tolv pølser og slo alle rekorder på hytta. Det var hun som aldri var syk.
Det var hun som var vårt alibi. Det var hun som aldri drakk seg full, aldri glemte stearinlysene, aldri gjorde de dumme tingene vi andre gjorde. Det var hun uten sminke. Det var hun som ikke gjorde seg til. Det var hun som aldri sa et stygt ord om andre. Det var hun som sjelden ble med på disko. Det var hun som så oss. Det var hun som ofte ikke ble sett.
Det var hun som hoppet høyest på strikk.
Det var hun jeg bodde sammen med. Det var hun som la seg tidlig. Det var hun som trøstet ved kjærlighetssorg. Det var hun som ble invitert inn til den kjekke naboen en dag jeg var på byen. Det var hun som møtte den store kjærligheten. Det var hun som giftet seg først.
Det var hun som flyttet på landet. Det var hun som sto ved sine valg. Det var hun som fulgte noen drømmer. Det var hun som reiste seg når drømmene gikk til helvete. Det var hun som betalte regningene. Det var hun som aldri klaget. Det var hun som så oss. Det var hun som ofte ikke ble sett.
Det var hun som hoppet høyest på strikk.
Det var hun som ble syk. Det var hun som allikevel spurte hvordan jeg hadde det. Det var hun jeg tilbragte sommeren i Holmsbu med. Det var hun som visste alt om meg. Det var hun jeg visste altfor lite om. Det var hun som overrasket med sin styrke. Det var hun som overøste meg med kjærlighet.
Det var hun jeg besøkte på Hospice. Det var hun med morfin i armen. Det var hun som nesten ikke fikk puste. Det var hun som allikevel brukte pusten til å spørre hvordan det hadde vært på fjellet. Det var hun som så ut som en liten fugl i den store senga. Det var hun som som takket meg for at jeg var der.
Det var hun som ikke ville dø ennå. Det var hun som var glad hun ikke var alene. Det var hun som samlet oss alle i peisestua på Hospice Louisenberg. Det var hun som tok imot kjærlighet. Det var hun som så oss. Det var hun som ble sett.
Det var hun som lot oss bli med på den siste reisen. Det var hun som måtte reise fra Mikkel, Rikke og Cornelius.
Det var hun som minte oss på de vakre høstfargene ute. Det var hun som ba oss leve videre.
Det var hun som hoppet høyest på strikk.
Hvil i fred Wivi Schmidt, 4.3.1962-19.10.2016
Lena Ronge 
19 svar til “Det var hun som hoppet høyest på strikk”
Vakker og sørgmodig skrevet, Lena! Vondt å miste en man er glad i. Vondt å tape en man har kjent bestandig. Hun var heldig som hadde deg som venninne.
Takk. Og jeg var så uendelig heldig som hadde henne som venn.
Det var vakkert å lese, Lena. Jeg sørger med deg og føler takknemlighet for å ha fått lov til å kjenne Wivi.
Ja, jeg er også fylt av takknemlighet.Hun var et fint menneske. Det er ufattelig at hun er dod.
Det var skikkelig trist å høre.
Ja, helt forferdelig. Men det var en fin reise allikevel. Fylt med kjærlighet.
❤️Vi får stadig påminnelser om hvor skjørt livet er. Hver dag er en gave.
For en fantastisk tekst! 😍 Jeg kjente ikke hun du skriver om, men kjenner noen av hennes venner. I tillegg er jeg sykepleier og har opplevd at pasienter har gått bort. Heldig var hun som hadde en venninne som så henne slik.
Tusen takk. Heldig var jeg som hadde en venninne som så meg.
Takk for at du skriver så nydelig om Wivi, og deler det med oss, Pratet med henne noen ganger og opplevde henne som et hjertegodt menneske . Takk
Ja, hun var et hjertegodt menneske. Jeg er heldig som hadde en slik venninne.
Nydelig skrevet. Mens tårene renner ser jeg for meg søte, smilende, fine Wivi. En fredens apostel. Sist jeg så henne, sto hun i kiosken ved Hovenga og solgte vafler og kaffe under fotballkampen. Typisk henne. Hun stilte opp på sin fredlige måte. Jeg vil savne henne og sender både tanker og bønner til hennes nærmeste.
Hun var godheten selv.
Ja, som du selv sier så var du heldig som fikk ha en slik venninne.Så vakkert du beskriver vennskapet, Lena. Og det minner meg om min venninne som forsvant så altfor brått og uventet da vi begge var 7 år gamle. Vi var så sammenfiltret som jeg ikke har fått oppleve siden i mitt liv. Selv i dag gjør det vondt når jeg nevner henne.
Så leit å høre. Ja, Wivi og jeg var både nære, men også fjerne fra hverandre i lange perioder. Allikevel delte vi en historie fra barndom og ungdomstid, som jeg ikke har andre å dele med på samme måte. Takk for at du leste!
Ja, kanskje det bare finnes en i ens liv, og kanskje det er de færreste forunt å oppleve. Lev vel videre :-)
Jeg tror det finnes flere❤️🙏🏼Du også, lev vel!
Mulig du har rett – det er jo å håpe på. Bare meg som stengte meg inne med alle min opplvelser på veien.
❤️