Malboromannen, min pappa

By

Pappa luktet nydusjet. Håret var mørkt og blankt. Trukket bakover som på mennene i blader. Han hadde alltid en røyk i munnen. Som Marlboromannen på reklamen fra Amerika. Han jobbet i motebransjen, tror jeg. Jeg skjønte egentlig aldri hva jeg skulle svare når noen spurte meg hva faren min jobbet med. Derfor svarte jeg motebransjen. Fordi han så sånn ut.

Pappa fikset alt med limpistol og stiftemaskin. Han satte opp det elektriske anlegget i kjempeleiligheten på Frogner med stiftemaskinen. Han senket taket og la vegg- til veggtepper med limpistolen. Jeg syntes han var en tryllekunstner. Han kunne alt. Han kunne mest, røkte flest og kjørte fortest. Alle mine venninner var misunnelige. Han var verdens tøffeste pappa.

Pappa spilte piano som en gud. Uten å kunne en enste note. Han hørte en fin melodi på radioen, satte seg ned og lot fingrene danse. Jeg hadde en stemme som kom opp til en høy C. Han var så stolt da jeg sang den klokkeklare, høye C’en.

Mamma og pappa bodde fremdeles sammen. Vi kjørte til hytta. Familiens sommerparadis. Bilen hadde pappa tapetsert med gul, blomstrete baderomstapet. Vi satt fire unger i baksetet med bikkja på fanget. Pappa røkte med vinduene lukket. Mamma satt med nylagt hår og røde negler. Bikkja spøy.

Jeg tenkte at jeg hadde verdens morsomste familie. Bare bilens ytre bekreftet det.

Da jeg var seksten, flyttet jeg sammen med pappa og den nye damen. Hun var litt over tjue. Pappa malte leiligheten som en gresk taverna. Hvite vegger og blå vinduskarmer. Vi hadde ofte fester i den leiligheten. Pappa var ikke så opptatt av aldersgrenser. Vi drakk bananlikør med begge henda. Pappa lo og tøyset og spilte gamle Sinatrasanger på piano, mens vi stakk fingeren i halsen for å kvitte oss med den klissete banansmaken i magen.

Damen på litt over tjue, kastet oss ut. Jeg trodde det var min skyld. Selv om pappa flyttet rett inn til den nye damen på tredve.

Pappa kastet alle regninger som kom i posten. Han syntes regninger var noe tull. Da jeg kjøpte et arkivskap for å holde orden i mitt indre kaos, lo han høyt. Jeg skjønte jeg var en sånn som han syntes var kjedelig. Han likte meg bedre når jeg kom opp til den høye C’en og drakk bananlikør til jeg spøy.

I september 1983 fikk vi en telefon fra den daværende damen til pappa. Han var uhelbredelig syk. Lungekreft med spredning til hjernen. Det var ingenting å gjøre, sa damen. Jeg hørte pianospillet hans da jeg kom ut av heisen på medisinsk avdeling. Hele avdelingen fyltes med musikk. Min tøffe filmstjernepappa. Han satt med sitt blanke, bakovertrukne hår og luktet nydusjet. Han lo av  beskjeden om sykdommen. Mente det bare var tull. Han var frisk som en fisk. Men han kunne alltids underholde litt på medisinsk avdeling.

To måneder senere, kjente han meg ikke igjen. Han skjønte fremdeles ikke hvorfor han var på sykehus. Vi fant ham flere ganger i sykehusskjorta og underbukse vandrende i Kirkeveien. Forvirret. Fortvilet.

Håret var tynt, huden blek og tonene fra piano stilnet. Han røkte i smug. South State uten filter. Stumpet sneipene i nattbordskuffen. Lungemaskinen, som holdt ham i live, pustet luft ned i lungene hans. Mens han blåste perfekte røykringer ut i det sterile rommet. Da jeg sa han måtte slutte, smilte han. Han trodde jeg var en av sykepleierene. Hadde aldri hatt særlig sansen for autoriteter. Han ba meg gå ut å kjøpe en ny kartong South State uten filter.

Han døde da jeg var på do. Jeg skrek så høyt at det gjorde vondt i ørene.