Lena Ronge

Nekrolog i Aftenposten, 27 mai 2015.

Noen helter kan man være glad for å aldri ha møtt. De viser seg være en annen enn sine heltedåder. Slik var ikke Simon Flem Devold. Jeg er glad for at jeg møtte ham. Han var en helt tvers igjennom.

Jeg er en av dem som hadde Simon som et ankerfeste i livet da troen på de voksne vaklet. Han tok barn og unge på alvor. Slik lærte jeg å ta meg selv på alvor. Slik lærte jeg senere å ta mine barn på alvor.

I fjor høst var jeg svært syk og tilfeldighetene førte oss sammen ved samme bord på et rekonvalesenthjem. I en uke spiste vi alle dagens tre måltider sammen. Jeg måtte si det som det var; at jeg ble ‘starstruck’. Da lo Simon så tårene trillet. Det gjorde han ganske ofte den uken. Av og til var han også rørt til tårer. Det var da han snakket om barna sine og kona si og resten av den kjempestore familien han kjente han var så heldig å ha. Vi snakket mye om familie og kjærlighet. Hver morgen lå en håndskrevet konvolutt med navnet hans på i resepsjonen. Hun hadde et vanskelig liv, sa Simon. Hun hadde skrevet til ham daglig i flere år. Han hadde dårlig samvittighet for at han ikke lenger var frisk nok til å svare henne. Det viser hvilket menneske han var.

Les her om grunnen til at jeg havnet ved samme bord som helten min.

Simon trodde ikke han skulle komme levende fra sykdommen, men håpet å komme seg gjennom jula. Det er jeg glad han fikk til. Selv om julemiddagen kanskje ikke smakte som minnet om en julemiddag.

På vegne av alle oss som hadde Simon som ankerfeste, blir det litt urolig sjø fremover. Jeg kommer til å bære det lille røde hjertet med tre K’er på videre. Og jeg kommer til å fortsette å tro at helter finnes. Simon fantes.