Jeg ser ut som før. Alt er forandret


Noen hender er ru ved det ytterste leddet av pekefingeren. Jeg kjenner det og tenker de kanskje driver med noe annet når de kommer hjem fra jobb. Noen hender har kalde fingertupper. Noen er litt svette inni håndflaten. Ingen av henda har ansikter. Ingen har stemmer. Ingen sier at dette skal gå bra. Alle er likevel trøstende. Bortsett fra en. Hans travle, hårete hender er best til å få pustemaskinen på. Det føles som å bli kvalt hver gang. Litt mindre kvalt når han gjør det.

Jeg er en levende organisme. Lukket inne i meg selv. Fra magen tyter det ut plastslanger. Som et spagettifyrverkeri kommer slangene ut fra huden rundt navlen. Slangene ender i poser med innhold som egentlig hører hjemme inni en kropp. Posene henger på siden av sengen og tømmes hver time. Jeg er glad jeg slipper å se. Prøver jeg å åpne øynene, vrenger magen seg. Rommet snurrer og jeg må igjen konsentrere meg om pusten jeg ikke har. Livsnødvendige instrumenter som tikker og skjermer som piper er eneste lyder i rommet. Sammen med lyden av nærmende skritt når redselen min for å dø tar overhånd og jeg trykker på den knappen de trøstende hendene har lagt i min høyre hånd.

– Hvorfor gråter du?
– Jeg er så redd.
– Hva er du redd for?
– Jeg er redd for å dø.
– Det skjønner jeg. Jeg blir her litt til.

Etter sjette dagen er øynene åpne. Rommet med hendene er byttet ut. De ekle slangene og posene er der fremdeles. Utenfor vinduet er sommeren på hell. Tett i tett står løvtrærne med begynnende høstfarger. Trafikken fra den store veien ved sykehuset dundrer forbi. Som om ingenting har skjedd.

Syv uker tidligere. Den varmeste sommeren i manns minne. Sjokkbeskjeden. Sykdommen jeg knapt orker å uttale navnet på, har overtatt store deler av buken min. Syv uker i marerittet jeg ikke kan flykte fra. Syv uker med trøst og forsikringer fra venner og familie om at dette går bra. Trøstende hender som lover at alt skal bli som før når marerittet er over. Jeg tror på dem og maler bilder av late dager i solen med iskald hvitvin i glasset. Jeg maler bilder av reiser til fjerne Østen med farger og lukter og smaker jeg elsker. Alt skal bli som før. Først må dritten ut.

Jeg går to skritt. Så fire. Posene henger på stativet jeg triller med meg. Jeg ser meg i speilet på badet. Ser en fremmed. Venner og familie kommer på besøk. De holder meg i hånden og sier jeg ser godt ut. Sier alt snart skal bli som før. Jeg tenker på det fremmede fjeset i speilet. Og jeg tenker tilbake på de trøstende hendene som ikke lovet meg noen ting.

Barna kommer på besøk og jeg ser hvor store de har blitt. Det slår meg hvor fort tiden har gått. De nettene jeg sover, drømmer jeg at de er små igjen. Jeg hører barnelatteren deres. Det eneste jeg klarer å tenke på når jeg er våken, er naturens friske farger og lukter. På TV’n på rommet ser jeg bare naturprogrammer. Om ekorn og hvaler og bladenes klorofyll.

På Facebook ser jeg bilder av nylakkerte tær i Italia. Duggfriske glass med hvitvin. Som om om ingenting har skjedd.

Jeg går hele korridoren opp og ned nå. Hvileløst gjennom lange korridorer med kunst for tusenvis av kroner på spygrønne vegger. Venner og familie holder meg trøstende i hånden og sier jeg nesten ser ut som før. De forsikrer meg om at vi snart skal reise til fjerne strøk og heve duggfriske glass. Trærne utenfor har eksplodert i farger. Jeg vil ut. Jeg vil kjenne lukten av våt jord og furu.

To måneder har gått. Jeg er på et hjem med gamlinger. Har akkurat kastet gåstolen og gamlingene kaller meg ungdom. Det spilles gamle svisker i Den blå salongen hver mandag. Køen utenfor heisen er uendelig lang. Gåstoler, krykker og prekestoler sloss om plassen for å komme ned til sviskene. På dagtid ruller vi store baller mellom oss og sitter i grupper for å snakke om avføring etter omfattende operasjoner. De gamle liker samtaleemnet. Jeg skjønner jeg tilhører ungdommen. Lengselen ut driver meg lenger og lenger bort fra hjemmet med de gamle. Venner og familie kommer på besøk. Jeg ber dem ta med turtøy. Høstbladene dekker skogbunnen. Fuglene flyr i flokk sørover.

Syv måneder og jeg er hjemme. Nyter lyden av vekkerklokken hver morgen. Nyter følelsen av tregulv under føttene. Nyter å vekke sure tenåringer og smøre matpakker de kanskje kaster. Livredd før neste kontroll. Jeg ser på bilder på Facebook av nylakkerte tær i Italia. Jeg er glad jeg ikke er der.

Jeg ser ut som før. Alt er forandret. Alt har skjedd.

Ingenting blir som før. Les om etterkontroll her.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Kategorier:Artikler/Intervjuer, Sykdom/KreftTags: , , , , , , , , , ,

2 comments

  1. Godt skrevet…jeg har selv»bare» opplevd å være 3 mnd på sykehus og 1 mnd på opptrening…💐😃

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: