Lena Ronge

-Du skulle sett’a, Grete! Gamle kjerringa med rullator og greier. Hu rappa et brød som hu gjemte i kurven sin. Rett foran meg i køen.

-Det er dem gamle som rapper mest, har jeg hørt. Husker du ikke hu dama som besvimte fordi hu hadde putta en frossenkylling oppi hatten.

De ler høyt, begge to. Grete er den eneste med tenner i munnen.

Grete blir tilbudt en nyinnkjøpt øl fra Bunnpris, men takker nei. Hun vil ikke stinke på undersøkelsen hun skal ta. Hun gruer seg. Ber ham spare litt til hun er tilbake. Han spør om hun vil ha noen piller for nervene. Grete sier nei igjen.

-Jeg vil gjøre et godt inntrykk på legen, svarer hun stille.

Hun går med usikre skritt bort mot byens fullsatte uterestauranter. Øl serveres av blide, svenske ungjenter. Lystig latter og forventningsfulle blikk.  Det er vår i luften. Forbi dem går Grete i Mariusgenseren sin. Kjøpt på Fretex, får jeg vite etterpå.

Han blir utålmodig når Grete går. Hun skal ta røntgenbilde av lungene. De høres ikke friske ut.

-Det må ikke skje no med’a. Hu er det beste i livet mitt, sier han alvorlig. Han tar frem en halv flaske sprit fra en skitten sekk han har under den grønne trebenken.

-Jeg  var i militæret i Bodø en gang på åttitallet. Bare tanken på det å sitte på brygga og fiske gir meg skikkelig gåsehud. Han lurer på om jeg har vært i Bodø. Når jeg forteller jeg har vært der mange ganger, vil han vite alt som har skjedd der siden åttitallet.

-Jeg er glad du satte deg ned med oss, sier han. Da går tia til hu kommer tilbake litt fortere, veit du.

Grete kommer tilbake. Lettet. Legen hadde vært så hyggelig. Hun forsyner seg grådig av spritflasken hans.

Jeg får klem når jeg går. De smiler og vinker. Det er vår i lufta. Også blant byens løse fugler.