Lena Ronge

Nylig gikk jeg forbi to gråtende kvinner. De snakket om en venn de hadde mistet. Det var tydelig at dødsfallet kom uventet. Jeg gikk for å kjøpe en kaffe og mens jeg sto i køen tenkte jeg på de sørgende jeg akkurat hadde gått forbi. Jeg tenkte at det kunne ha vært meg som var død. Og at de to kvinnene kunne ha vært mine venninner.

Jeg lurte på om han hadde kjæreste. Eller barn. Og om det var mange som gråt akkurat nå fordi de hadde mistet ham.

Da jeg kom ut av kafeen i vårsola, satt de to sørgende venninnene og lo høyt. De snakket om en veske den ene damen hadde kjøpt. Den kostet altfor mye; langt over hennes budsjett. De snakket om å gripe dagen og lo enda høyere. Jeg satt en time. Den døde vennen ble ikke nevnt mer.

For et halvt år siden, holdt jeg på å dø. Da jeg lå på sykehuset med slanger ut av hele meg og stinkende poser hengende ved sengen, var tiden jeg hadde til refleksjon uutholdelig. Ensomheten føltes som et svart hull som fylte hele meg.

Jeg så bilder på Facebook av skålende venner til bords. Jeg så bilder av kollegaer i den blå uniformen, vinkende på flytrappen. Jeg så bilder av strender og palmer langt borte. Av små, søte barn. Av katter og hunder. Av nymalte tær og solnedganger.

Jeg så bilder av livet. Jeg følte meg død. Utenfor.

Jeg fikk mye besøk. Nattbordet ble fylt opp av sjokolade og bøker og gode ønsker for fremtiden. Facebooksiden min var full av tomler opp og hjerter og visdomsord. Jeg følte meg elsket. Og bunnløst ensom.

Jeg lengtet ut. Jeg ville sitte sammen med dem som skålte. Jeg ville vinke på flytrappen. Jeg ville lukte og smake og synge og være en del av fellesskapet. Jeg ville tilbake til livet slik det hadde vært før dette forferdelige. Jeg visste ikke da at den døren var lukket. For alltid.

Livet utenfor dundret videre. Det ble kranglet og elsket. Bord ble dekket og glass hevet. Historier ble fortalt og latteren runget. Lekser ble gjort og matpakker smurt.

Tårer rant også. I akkurat så lang tid det tar å kjøpe en kaffe.

Det har gått et halvt år. Det har gått et helt liv. Det har vært smertefullt og ensomt. Til tider bittert. Men livet videre har fått ny mening. Bitterheten er borte. Smerten og ensomheten også.

Vissheten om at livet går ubønnhørlig videre uten meg. Og oppdagelsen av at jeg ikke er uunnværlig, har gitt en helt ny følelse av frihet. Mange vil kanskje si at det var på tide. Jeg er glad erkjennelsen kom. Å si det var verdt helvete jeg har vært igjennom er dog å trekke det langt. I alle fall i dag.

Jeg tenker på alle valg jeg har tatt og hvor avhengig jeg har vært av aksept. Hvor redd jeg har vært for å såre. Hvor lite jeg har lyttet til hva jeg egentlig har lyst til selv. Hvor ofte jeg har sagt ja når jeg egentlig mener nei.

Jeg vil igjen heve glass. Krangle og elske. Jeg vil igjen føle fellesskap med alle dem jeg er glad i. Le og fortelle historier. Sikkert være redd for å såre. Si ja når jeg mener nei. Ønske aksept for mine usikre valg.

Men samtidig vet jeg at alt er forandret. Inni meg. Arret, som går fra brystet og helt til skrittet er det synlige beviset.

Det var døren til frihet som ble åpnet da den gamle ble lukket. Og nå går jeg ut i solen!

Publisert som blogg hos Kreftforeningen 4/6-15

Les  her om du vil lese om da jeg så døden i hvitøyet. Her kan du se filmen som ble laget om datteren min og meg.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!