Lena Ronge

Jeg husker redselen, den lammende redselen. Klaustrofobien, ensomheten. Hvordan havnet jeg her, hvorfor meg. Jeg husker drømmen, at jeg ventet på noe viktig. Drømmen har lukt og lyd, lukten av blod, lyden av kaos. Jeg husker stemmen min, det kom ingenting ut.
Jeg husker resignasjonen. At jeg tenkte jeg ikke orket mer, at jeg bare kunne dø, slippe alt dette.

Stort sett har jeg kontroll, skyver opplevelsen bort. Tenker at det er så lenge siden, at jeg må gå videre. Tenker at mange er lei, lei av at jeg prater om sykdommen, jeg er jo frisk nå.

Vi har bryllupsdag i dag, Knut og jeg. 13 år og blondebryllupsdag, ser vi på nettet. Vi har vært på hyttetur i helgen, det har vært så fint. Den gode følelsen sitter i. Jeg badet i Krøderen, femten grader.
Vi lager oss kaffe, setter på radioen, leser aviser, kommenterer noe Trumph har gjort. Rister oppgitt på hodet.

Noen ganger blir jeg tatt på senga. Da kommer alt tilbake.

Det kjennes fysisk, som et slag i magen. Gråten kommer, den vil ut. Beina gir etter, hjertet hamrer i brystet. Det kan være en sang på radioen, som minner meg på damen ved siden av meg på sykehuset. Hun fikk lekkasje i den utlagte tarmen, magen ble fylt med avføring. Hun ropte i smerte. Jeg tok på øreklokker, hørte den sangen, akkurat den samme sangen som plutselig spilles på radioen, uten at jeg er forberedt. Uten at rustningen er på.

Kroppen husker.

Nyhetsmorgen er over, avisen lest, kaffekoppen tom. Jeg rydder av bordet, tenker jeg må komme i gang med dagen. Programmet Ekko i P2, jeg lytter med et halvt øre. Det handler om nesten-døden-opplevelser. Hvordan føles det å befinne seg helt ytterst på kanten av livet? Det er et spørsmål som har både en nevrologisk og en emosjonell dimensjon, sier programlederen. En sykehusprest har intervjuet flere som har vært i denne tilstanden. Sier det har vært fokusert  mye på lyset, på freden, at det ikke er fortalt så mye om redselen, om kaoset. Jeg må sette meg. Jeg er tilbake i det rommet, i den sengen. Jeg er tilbake i luktene, lydene, kaoset. Den lammende redselen, ensomheten.

Kroppen husker.

Jeg prøver å være selvmedfølende. Sier oppbyggelige ting til meg selv.
Du er sterk, du er tøff, du lever, sier jeg til meg selv. Dette fikser du, sier jeg til meg selv. Grip dagen, kjenn på takknemlighet, gi deg selv en klapp på skulderen, tenker jeg.

Faen heller, roper jeg.
Kroppen husker.

Les også: Kirurgisk ekspedisjon , Tiden det tar å kjøpe en kaffe , Kontrollen