Det er noe med den lukten. Flimmerhår eller hva nå annet jeg har nedover nesen og halsen, stopper den ikke. Ingen filtrering. Lukten går rett i magen. Treffer meg som et knyttneveslag.
Det begynner allerede i bilen. Kvalmen. Hjertebank. Klumpen i halsen. Vi har adresse i samme vei. Det er bare noen hundre meter på ring 3, så er jeg der. Vinduet i femte etasje. Ut mot veien full av biler. Ut mot bensinstasjonen og kirken. Jeg gikk frem og tilbake i den korridoren med slanger og poser hengende ut av kroppen. Knut sa jeg måtte ta på vinduet hver gang jeg var ved korridorens ende. Heisedøren i den andre enden. Frem og tilbake.
I det jeg tar av veien, holder jeg på å kaste opp. Bare tanken på den korridoren. Posene med det ekle innholdet.
På vei inn. Men først et blikk opp mot vinduet mitt. Rommet der én etter én flyttet ut. Jeg ble igjen. Nye prøver. Nye dren. Nye komplikasjoner. I begynnelsen sengen ved vasken. Der jeg nesten ikke fikk luft. Så sengen ved vinduet. Det vinduet jeg ser opp mot før jeg går inn. I vinduskarmen ‘Mannen’, to flasker vin, et arvet askebeger og vannmugge med Whiskeyreklame på. Bleier og engangstruser. Lukten av det rommet. Lukten av kreft.
Her er hva jeg skrev rett etter operasjonen.
Jeg vet hvor jeg skal. Inn døren og til høyre. Registrere meg ved Røntgenskranken. Så blodprøver. Forbi Narvesen. Søt lukt av bakeverk. Jeg synes det lukter kreft. Blod. Død.
Venterommet til blodprøver. Sidemann uten hår. En annen tynn og gul. Alle smiler tappert til hverandre. Jeg poster bilder på Facebook. Får heiarop tilbake. Det er som å få plaster på og revet av på samme tid. Lukten av blod. Jeg har lyst til å kaste opp. Jeg spøker med damen som tar blodprøve; sier jeg vil ha premie. Glansbilder eller klistremerker. Det eneste jeg egentlig vil, er å være frisk. Ikke være her. Hun tapper blod i fire reagensrør.
Så er det venterommet for CT. Der skal det drikkes vann. 1 liter før jeg skal kjøres inn i maskinen. Ferdige mugger med vann står klart. Jeg prøver å tenke at det smaker kaldt fjellvann. Det smaker sykdom. God Morgen Norge på TV. Jeg så det hver morgen da jeg lå her, fem etasjer over. Jeg vil skru det av. Orker ikke de blide stemmene. Plutselig er det intervjuer på gaten som Knut har tatt. Om å snakke høyt i forsamlinger. Jeg tenker han sitter ved min side. Det er godt.
Vannet fortært. Inn i rommet med den hvite maskinen. En sykepleier. En student. Studenten skal øve seg på meg. Jeg sier det er bra. At alt er i orden, selv om hun er nervøs. Inni meg, ber jeg henne finne en annen å øve på. Jeg vil ha den erfarne. Den trygge uten kalde, nervøse fingre.
Veneflon i armen. Der skal kontrastvesken inn. Den som gjør at hele kroppen blir varm. Så er det inn og ut og pust og hold pusten og bilder tas. Bilder som jeg får svar på om en uke. Sammen med blodprøvene.
Dette skal være livet mitt i ti år fremover. Jeg prøver å ‘jamføra’ som i den fine svenske filmen. Jeg prøver å tenke på alle dem som er syke og ikke får hjelp. Jeg prøver å tenke på alle flyktingene. Alle dem som har det så mye, mye verre. Jeg prøver det, mens kroppen skriker ‘stikk, flykt, død’. Taktfast, mens jeg brekker meg ved siden av bilen før jeg drar hjem.
——————————————————————
Lena Ronge 
9 svar til “Kontrollen”
Undersøkelsen er vel over nå, Lena, så har du ventetiden. Kanskje du må ta det med ro resten av dagen og kanskje du ligger godt pakket inn i et varmt pledd med bål i peisen som sender deg godt lys og god varme.
Eller kanskje du trosser alt og går deg en lang tur i Mærradalen langsmed den brusende og buldrende bekken, full av regnvann nå. Med regntunge trær og regnmettet frisk luktende skogbunn.
Ja, jeg kjenner godt området du bor i og fra meg kan jeg se stedet du har vært i dag – jeg er heller ikke så glad i den bygningen. Men det er mer av estetiske grunner enn noe annet for meg.
Ønsker deg alt vel, Lena, og holder tommelen opp for deg videre – ser frem til neste gang du vil dele dine usminkede refleksjoner over mangt og mye på både godt og vondt. Du er en stor inspirasjonskilde for mange, inklusive meg:-)
Keep going-klem, Ellen.
Tusen takk for hyggelig tilbakemelding, Ellen. Jeg har tatt det med ro og i skrivende stund leser jeg avisa og drikker kaffe. I kveld er det litteraturgruppe og det er alltid givende og hyggelig. Kanskje jeg til og med tar et glass vin. Selv om det er tirsdag.
Tok meg den frihet og dele bloggen din på: Radiumhospitalets venner på Facbook.
Det blir jeg selvfølgelig bare veldig glad for. Takk!
Lena, både Tone og jeg har vært i samme situasjon. Vi har hatt halvårskontroller. Man sover dårligst natten før, man føler på steder der der var svulster, man kallsveter og er elendig generelt. Man sjekker inn sitter og venter, prøve med litt lesing. Det er nytteløst . Begynner å se på de andre som er til kontroll. Hvorfor er de her, hva feiler dem og har de det som jeg har det akkurat nu. KREFT er en sykdom som rammer flere og flere, samtidig er det den sykdom som det forskes mest på. Stadig flere overlever. Tone er ferdig med de 5 års kontroller, jeg skall på 4 ½ kontroll i november og er sikker på at kommer til å gå bra,…… Men skulle det vise seg at det er noet som behøver «må rettes på» da er jeg meget glad for at vi har Norges beste kreft spialister les Radiumen og Riksen som nærmeste naboer.. Kry på deg og rett ryggen, du har tel du klarer deg. Klem Tone og Mogens
Takk for oppmuntrende ord fra dere begge, Mogens! Ja, det blir jo bare en del av noe man må akseptere for å få den hjelpen man trenger dersom det kommer tilbake. Og jeg er takknemlig for den hjelpen. Det er allikevel ikke å stikke under en stol, at det er en enorm påkjenning på samme tid. Lykke til til dere begge!
Rart å lese, for dette skal eg i morgen! Det går nok bra med meg også!
Lykke til! Jeg skal tenke på deg!
[…] Les også: Kirurgisk ekspedisjon , Tiden det tar å kjøpe en kaffe , Kontrollen […]