Kontrollen

By

Det er noe med den lukten. Flimmerhår eller hva nå annet jeg har nedover nesen og halsen, stopper den ikke. Ingen filtrering. Lukten går rett i magen. Treffer meg som et knyttneveslag.

Det begynner allerede i bilen. Kvalmen. Hjertebank. Klumpen i halsen. Vi har adresse i samme vei. Det er bare noen hundre meter på ring 3, så er jeg der. Vinduet i femte etasje. Ut mot veien full av biler. Ut mot bensinstasjonen og kirken. Jeg gikk frem og tilbake i den korridoren med slanger og poser hengende ut av kroppen. Knut sa jeg måtte ta på vinduet hver gang jeg var ved korridorens ende. Heisedøren i den andre enden. Frem og tilbake.

I det jeg tar av veien, holder jeg på å kaste opp. Bare tanken på den korridoren. Posene med det ekle innholdet.

På vei inn. Men først et blikk opp mot vinduet mitt. Rommet der én etter én flyttet ut. Jeg ble igjen. Nye prøver. Nye dren. Nye komplikasjoner. I begynnelsen sengen ved vasken. Der jeg nesten ikke fikk luft. Så sengen ved vinduet. Det vinduet jeg ser opp mot før jeg går inn. I vinduskarmen ‘Mannen’, to flasker vin, et arvet askebeger og vannmugge med Whiskeyreklame på. Bleier og engangstruser. Lukten av det rommet. Lukten av kreft.

Her er hva jeg skrev rett etter operasjonen.

Jeg vet hvor jeg skal. Inn døren og til høyre. Registrere meg ved Røntgenskranken. Så blodprøver. Forbi Narvesen. Søt lukt av bakeverk. Jeg synes det lukter kreft. Blod. Død.

Venterommet til blodprøver. Sidemann uten hår. En annen tynn og gul. Alle smiler tappert til hverandre. Jeg poster bilder på Facebook. Får heiarop tilbake. Det er som å få plaster på og revet av på samme tid. Lukten av blod. Jeg har lyst til å kaste opp. Jeg spøker med damen som tar blodprøve; sier jeg vil ha premie. Glansbilder eller klistremerker. Det eneste jeg egentlig vil, er å være frisk. Ikke være her. Hun tapper blod i fire reagensrør.

Så er det venterommet for CT. Der skal det drikkes vann. 1 liter før jeg skal kjøres inn i maskinen. Ferdige mugger med vann står klart. Jeg prøver å tenke at det smaker kaldt fjellvann. Det smaker sykdom. God Morgen Norge på TV. Jeg så det hver morgen da jeg lå her, fem etasjer over. Jeg vil skru det av. Orker ikke de blide stemmene. Plutselig er det intervjuer på gaten som Knut har tatt. Om å snakke høyt i forsamlinger. Jeg tenker han sitter ved min side. Det er godt.

img_3309

Vannet fortært. Inn i rommet med den hvite maskinen. En sykepleier. En student. Studenten skal øve seg på meg. Jeg sier det er bra. At alt er i orden, selv om hun er nervøs. Inni meg, ber jeg henne finne en annen å øve på. Jeg vil ha den erfarne. Den trygge uten kalde, nervøse fingre.

Veneflon i armen. Der skal kontrastvesken inn. Den som gjør at hele kroppen blir varm. Så er det inn og ut og pust og hold pusten og bilder tas. Bilder som jeg får svar på om en uke. Sammen med blodprøvene.

Dette skal være livet mitt i ti år fremover. Jeg prøver å ‘jamføra’ som i den fine svenske filmen. Jeg prøver å tenke på alle dem som er syke og ikke får hjelp. Jeg prøver å tenke på alle flyktingene. Alle dem som har det så mye, mye verre. Jeg prøver det, mens kroppen skriker ‘stikk, flykt, død’. Taktfast, mens jeg brekker meg ved siden av bilen før jeg drar hjem.

 

12088210_10153173403431288_8362869846012747762_n

——————————————————————