Lena Ronge

Publisert i Harvest 24/9-15. Intervju med Boyan Slat. Det ga håp.

Mens de fleste 21-åringer akkurat har flyttet hjemmefra, har Boyan Slat satt seg et voldsomt mål han bruker ungdomstiden på å realisere: Han skal rense havet for halvparten av de enorme mengdene søppel som truer kloden.
En jobb det er hevdet tar minst 70 000 år å gjennomføre. Boyan Slat sier han kan klare det på ti år. Kanskje fem. Han kaller prosjektet sitt The ocean clean up project. Det hele startet da Slat var 17 år.

I to måneder har vi ventet på et intervju. Det er lettere å få tak i Nato-sjefen eller Norges statsminister. Slik har verden blitt. Etter at ideen til Boyan Slat brøt lydmuren, er han blitt like kjent som popstjerner på samme alder.

– Hva får en syttenåring til å tenke at han skal redde kloden?
– Som sekstenåring dykket jeg i Hellas. Jeg ble sjokkert over å oppdage mer plast enn fisk i havet. Da jeg kom hjem fra hellasturen, ville ikke tanken på hva jeg hadde sett slippe taket. Jeg måtte gjøre noe. Jeg har alltid vært lidenskapelig opptatt av ingeniørkunst; å bygge og finne løsninger. Kombinert med stor nysgjerrighet og forskertrang, ballet det på seg. I april, året etter hellasturen, mottok jeg en pris for beste tekniske design på det tekniske universitetet i Delft for en struktur jeg utarbeidet på videregående. Jeg var sikker på at det måtte finnes en enklere måte å rense havet på enn den tradisjonelle måten med båt og nett. Man vet at havet beveger seg i et forutsigbart mønster og tanken min var at jeg ville utnytte dette. Jeg begynte å studere, men hoppet av etter et halvt år, for å drive med The ocean clean up project på heltid. Det ble altoppslukende, sier Boyan Slat.

– I begynnelsen av 2015 skjønte vi at vi ikke vet nok om mengden eller omfanget av søppel i gyrene. Noen hevdet at det bare var noen hundre tusen tonn søppel, noen mente at det var millioner av tonn. Og det er klart at det er viktig å vite mer eksakt, for utgiftene for å få plasten ut av havet er avhengig av kunnskapen om hvor mye det egentlig er. Samtidig må vi vite det for å bygge et design som tåler massen og for å finne ut av hvordan vi skal klare å resirkulere avfallet. De siste 40 årene er det foretatt ekspedisjoner for å finne ut nettopp omfanget, men det er gjennomført med en og en båt. Det vil si at det ikke er nok fakta, og opplysningene er spredd over flere år, noe som igjen gjør at dataene ikke er til å stole på. Derfor tenkte vi: Hvorfor ikke gjøre innsamlingen av data ti ganger større ved å sende ut 30 båter på samme tid?

– Har dere fått noe informasjon ennå?
– Bare at det går etter planen. Vi vet at de allerede har samlet inn enorme mengder plast. Moderskipet har foreløpig den mest interessante dataen, for hun samler også inn de store plastgjenstandene, som plastnett og gamle bøyer. Om bord i den båten har vi en skipskontainer for å lagre funnene i, men den er allerede full. Så nå må plasten lagres på dekk. Det er langt mer enn vi trodde. Når båtene kommer inn i slutten av måneden, vil vi ha 5 måneder med analyser og innhenting av data. Vi har mennesker i laboratoriet som vil telle og analysere 10 millioner plastgjenstander for hånd. En drittjobb, bokstavelig talt. Så må det samles og analyseres. Og så må det skrives rapporter. Jeg vil tro det er klart i løpet av første halvår 2016.

– 25 på lønningslisten. 120 frivillige. Mange jobber på forskjellige steder. Hvordan holder du deg oppdatert?
– Hovedkontoret ligger i Nederland og der er jeg. Ellers er det ikke så vanskelig, med dagens teknologi. Det siste halve året har jeg brukt mye tid på å danne et solid team. Men jeg vil gjerne ha en hånd med i alt, er egentlig en liten kontrollfreak. Utfordringen er at jeg må stole på at alle gjør jobben sin, at det finnes folk som er flinkere enn meg innenfor noe av det vi driver på med. Vi må jobbe mot et felles mål. Døgnet har jo bare de timene det har. Optimalt sett skulle jeg ønske at arbeidet mitt besto av 50% ingeniørkunst og 50% organisering. Men det er ikke helt sånn foreløpig. 75% av min arbeidsuke består av organisering. Fremover håper jeg å kunne fokusere mer på strategien videre. Min lidenskap ligger jo i det å bygge, skape og tenke ut gode løsninger.

– Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut?
– Haha, jeg står opp om morgenen og går på jobb, går hjem og rett i seng. Det er lite tid til annet. Som å for eksempel å ha et sosialt liv; jeg ser venner altfor sjelden. Samtidig føler jeg at jeg får noe meningsfylt ut av livet mitt. Det har sin pris og jeg må gjøre kompromisser. Jeg får hele tiden flere ideer, men jeg må fokusere på dette nå og ingenting annet. Jeg er nok laget litt slik at jeg hele tiden tenker på neste ting jeg skal gjøre. Da må være streng og fokusere. Ellers blir det bare distraherende og det kan jeg ikke tillate. Ikke nå.

– Hva med plasten på bunnen av havet, som noen mener er det største problemet?
– Det svaret er todelt. For det første utgjør det et praktisk problem på grunn av dybden og framkommelighet. For det andre vet vi at plasten på bunnen gjør mindre skade. De fleste sjødyr og fisker oppholder seg ved overflaten på grunn av sollyset. Det er også der fuglene tar feil av mat og mikrobiter av plast. På bunnen imiterer plasten sand mer enn plankton og er derfor ikke så farlig for livet i havet. For et halvt år siden var det mye snakk om at det meste av plasten ville synke til bunns, men en ny studie fra universitetet i Plymouth viser at det er en annen type plast som synker enn den som blir værende på overflaten. Den på overflaten deler seg opp i mindre og mindre partikler helt til den blir en slags suppe eller velling som så går inn i økosystemet vårt. Det er ikke slik at det synker til bunns etterhvert, slik man tidligere har trodd.

-Hva svarer du ditt prosjekts kritiske røster?
– Jeg deler de kritiske røstene i to; de som faktisk vet hva de prater om og som jeg kan lære noe av. De som vet hva de prater om, gjør oss skjerpa og konsentrerte. De er egentlig våre viktigste støttespillere. Så er det dem som ikke vet hva de prater om. Som kritiserer ideer og kunnskap utenfor deres eget fagområde. Vi må differensiere mellom disse to gruppene. Den ene er uhyre viktig, den andre er ikke verdt tiden din. Noen er også kritiske fordi de mener hovedfokuset må ligge i forebygging av problemet. I min verden er ikke disse to tingene i konflikt. Begge deler må gjøres. Og jeg håper å være med på den ene delen, nemlig oppryddingen i havet, sier han.
– For meg handler det om å løse et enormt problem. Ikke om å bevise at andre tar feil. Det er ikke enten eller. Det er både og. Samtidig gjør vi problemet synlig for verden. Jeg synes vi gjør tanken på fremtiden lysere ved ikke å høre på kritikerne som bare sier: ”la oss ikke gjøre det verre”. Hvis vi skulle bruke all vår tid energi og penger på å sørge for at fremtiden ikke blir verre enn nåtiden, blir jeg umotivert. Målet må være en lysere fremtid. Jeg vil i alle fall det. Den eneste måten å få til det, er faktisk ved å faktisk rense opp i det som allerede er der. Det forsvinner ikke av seg selv, sier han, og fortsetter:
– Jeg ser det som en tikkende bombe. Vi har dårlig tid. Det trengs ikke mer fakta enn å ta en titt på Facebook-siden vår hva en båt har fanget opp i løpet av bare en time. Det er endel store ting der, som blir brutt ned til små ting for så bli spist av fugl og sjødyr. Det ender i vårt eget økosystem og gjør ubotelig skade. Vi kan ikke vente i femti nye år. Vi holder oss til planen om at vi kan begynne den store oppryddingen i 2020.

– Er det noe du har lyst til å si til norske lesere?
– Ja, vi trenger flere folk som engasjerer seg. Og så trenger vi flere fagfolk, ingeniører først og fremst. Ta kontakt!

Les intervjuet om gutta som syklet Norge på langs og utelukkende levde på mat de fant i søpla, her!

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!