Grunnfølelser, vi har dem enten vi vil eller ikke


Det sies at vi har ni grunnfølelser. Ni følelser inni oss selv. Vi velger dem ikke. De kommer til oss, ofte som ubudne gjester. Mange ganger som gjester vi ønsker skal forsvinne.
De ni grunnfølelsene er:

  • interesse/iver
  • velbehag/glede
  • frykt/skrekk
  • sinne/raseri
  • skam/ydmykelse
  • tristhet/fortvilelse
  • misunnelse/sjalusi
  • skyldfølelse
  • ømhet/hengivenhet

Vi har dem alle sammen. Alle de følelsene. Enten vi liker det eller ikke. Noen ganger kommer følelsene fordekt. De gjemmer seg i fjonge klær. Da lar vi oss lure. Gang på gang. De fjonge klærne får oss til å tro at:

  • vi er glade når vi egentlig er triste.
  • vi er sinte når vi egentlig er skamfulle.
  • vi dekker over skyldfølelsen. Så ingen ser den.
  • vi er sinte, ikke redde. Absolutt ikke redde.

En dyktig psykolog jeg gikk hos for flere år siden, sa det kunne være lurt å gi alle de ni grunnfølelsene navn. Navn det var lett å assosiere med. Det kunne være farger, lukter eller figurer. Siden jeg var en verdensmester i å forvirres av mitt eget følelsesliv, bestemte jeg meg for å prøve. Jeg valgte figurer.

Donald ble sinne/raseri, fetter Anton fikk rollen som sjalusien/misunnelsen, Ole, Dole Doffen for interesse/iver, Pluto som den hengivne osv.

Det jeg oppdaget, var et mønster.
Eksperimentet var utrolig spennende. Det viste seg ganske raskt at skammen/ydmykelsen( Langbein) var en skikkelig sleiping som nesten alltid gjemte seg bak Donald. Jeg trodde jeg ble sint, men følte meg skamfull/ydmyket. Eller jeg var bare utrolig redd.(Nasse Nøff)

Misunnelsen/sjalusien, den ekleste av alle grunnfølelsene, gjemte seg godt. Jeg ville helst ikke ha den i det hele tatt. Jeg ville være raus og inkluderende. Jeg ville unne alle berømmelse og seire. Derfor kom sjalusien/misunnelsen langt bak, gjemt bak Ole, Dole og Doffen. Til og med gjemt bak velbehag/glede (bestemor Duck). Det tok meg lang tid å oppdage fetter Anton luskende og forkledt. Jeg ville ha ham bort igjen.

Det var med stor forundring jeg konstaterte at få av mine reaksjonsmønstre var representert av de reelle følelsene. For å illustrere det, skal jeg komme med et eksempel:
Jeg hadde gledet meg til en hyggelig kveld hjemme med mann og barn. Kanskje kjøpt inn noe godt til kveldskos. Inni hodet mitt kom bilder av den lykkelige, harmoniske familien som snakket om alt. Bare inne i hodet mitt. Ingen av de andre i min familie visste om mitt vellykkede bilde.
Så ringte først det ene barnet. Hun skulle sove hos en venninne. Tristheten kom sammen med sjalusien, godt forkledt begge to. Og skammen som et resultat av disse. Men i mine reaksjoner i telefonen kom Ole, Dole og Doffen, ivrige og glade. «Så hyggelig for deg», ropte de i kor.
Hvis nå mannen og det andre barnet i familien fant ut at i kveld var kvelden for en kinotur, bare de to. Ja, da kom Ole, Dole og Doffen løpende igjen, henrykte over at far og sønns kinotur.
Tilbake satt tristheten (Tussi) og slikket sine sår sammen med Langbein og fetter Anton. Ganske patetisk.

Hva skulle jeg egentlig med denne kunnskapen om alle mine ubudne gjester/følelser i forkledning? Og hva gjorde dette eksperimentet med meg?

Jo, jeg ble ærlige med meg selv. Ærligere på hva jeg følte når jeg følte det. Dersom Donald eksploderte i sinne ved de minste bagateller, da var det ofte Nasse Nøff som skulle være der. Hver gang Ole, Dole og Doffen kom løpende, ringte en bitteliten bjelle. Ikke det at jeg ikke kunne bli ivrig/ interessert mer, men jeg stoppet et lite øyeblikk opp og tenkte om det var noen andre følelser som egentlig ville frem i lyset.

Min nye innsikt behøvde ikke snakkes ihjel, hverken med mann eller barn. Eller venner og familie. Det kan lett bli for mye føling i fjæra. Men jeg bruker den fremdeles som et nyttig redskap. Jeg kjenner igjen mønstrene mine. Og gjennom gjenkjennelsen kan jeg agere ærligere. I alle fall prøve.

Det går an å endre mønstre, bare man vet hvordan mønsteret ser ut.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Kategorier:Artikler/Intervjuer, FamilieTags: , , , , , , , , ,

6 comments

  1. Hvis du ikke har sett «Innsiden ut», så løp avgårde! Heeelt fantastisk film om akkurat dette! Vakker, viktig, estetisk og til ettertanke. Sukk!!

  2. 💜🌹 Takk Lena!!

  3. Vil du gifte deg med meg?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: