Da jeg var innlagt på psykiatrisk sykehus


Bildene som skapes i hodet er fortsatt de samme hos meg: Galehus, Gjøkeredet, remmer og tvang, hodedunking, hvileløst vandrende gærninger.

For noen år siden kjente jeg at ryggsekken min var helt full. Ryggsekken inneholdt alle mine erfaringer i livet. På godt og vondt. Det vonde tok stor plass. Sekken ble tyngre og tyngre.
Jeg følte jeg ikke lenger hadde valg i livet. Overlot ofte valgene til dem rundt meg. Slik ble jeg mindre og mindre selv.
Jo mindre jeg ble, desto høyere ropte jeg. Jo mindre jeg ble, desto mer mente jeg, drakk jeg, spiste jeg. Jo mindre jeg ble, desto sikrere fremsto jeg. Bombastisk og høylytt.

Livet mitt gikk på skinner. Jeg hadde en jobb jeg elsket, en mann jeg elsket, nydelige barn og en vennekrets mange kunne misunne. Men ryggsekken gnagde. Hadde kjøttsår på skuldrene.

Plettfrid ser dagens lys

For å kompensere, ble jeg Plettfrid. Plettfrid ryddet og ordnet, smurte matpakker og bakte brød. Plettfrid trøstet og gjorde godt. Plettfrid hadde full kontroll over eget liv. Av og til andres også. Plettfrid syntes det var deilig å føle seg uunværlig.

Plettfrid hadde veldig vondt i skuldrene.

Etter en sommerferie, der en av de misunnelsesverdige venninne hadde påpekt at Plettfrid minnet mer om en Duracellkanin, tok Plettfrid endelig tak i eget liv.

Å bryte ut av et mønster er vanskelig, men ikke umulig.

Jeg søkte hjelp på Modum Bad. Det lureste jeg har gjort. Etter tre måneder beinhard jobbing, var noe endret. Et mønster var satt ord på og bevisstgjort.

Å bryte ut av et mønster krever tålmodighet og vilje. Men det viktigste, i alle fall for meg, var å forsones med eget liv; tåle meg selv og valgene jeg hadde gjort.

Mange av valgene var tatt da jeg var barn. Allikevel hadde jeg dømt barnet nedenom og hjem. Jeg hadde vært min største kritiker og dommer.
-La henne få livstid, brølte dommeren.
-La henne kjenne på skammen over alt det dumme hun har gjort, sa kritikeren.

Det var ikke rart Plettfrid hadde mye å gjøre!

På Modum bad oppdaget jeg at jeg ikke var alene. At de aller fleste har det sånn, i større eller mindre grad. At vi finner måter å beskytte oss på. Noen måter er nødvendige. Noen er destruktive. Jeg lærte å se forskjellen. Skille det viktige fra det uviktige. Skille hva jeg kunne gjøre noe med og hva jeg måtte akseptere som en del av mitt levde liv.

Jeg måtte forsones med livet mitt.

Det er åtte år siden sekken min ble for tung. I går kom jeg tilbake fra et tre dagers pårørendeopphold hos en annen med tung sekk. Vi snakket mye om stigma rundt det å søke hjelp. Og det enda større stigma ved å la seg legge inn på psykiatrisk sykehus.
Bildene som skapes i hodet er fortsatt det samme hos meg: Galehus, Gjøkeredet, remmer og tvang, hodedunking, hvileløst vandrende gærninger. Alle de bildene.

I virkeligheten er Modum Bad et vakkert sted, bygget i sveitserstil til ’sinnets beste’, med eget kunstbibliotek til dekorering av egne rom, fysisk aktivitet og naturopplevelser som en del av behandlingen, fantastisk mat, konserter, kulturopplevelser, undervisning og spennende foredrag. Medpasienter er leger, lærere, prester, ingeniører, journalister, hjelpepleiere og advokater. Ingen hodedunking. Ingen skrik eller hvileløs vandring.

Virkeligheten er at jeg er så stolt av det jeg gjorde; at jeg turte den reisen, orket å kjenne på dritten.
På Modum Bad møtte jeg et terapeutisk miljø som så hele mennesket. Som så hele meg. Tenk at det finnes et slikt sted. Det fyller meg med ydmykhet og stor takknemlighet.

Publisert i kk.no

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kategorier:Artikler/Intervjuer, Familie, Sykdom/KreftStikkord:, , , , , , , , ,

9 kommentarer

  1. Bravo👏🙏🏻

  2. Du skriver godt, om vanskelige ting, personlige ting og ting som du en gang i tiden kanskje skammet deg over. Dette er med på ufarliggjøre tabubelagte tema, nok en gang, Well done You Lena.

    • Tusen takk, Catherine. Det lå nok mye skam der ja og jeg pustet dypt et par ganger før jeg trykket ‘publish’. Men så snakket jeg litt med meg selv (og jeg er jo faktisk stolt av at jeg var der og gjorde noe med den tunge sekken) og kom frem til at hvis jeg ikke turte å si noe om det så ble det jo bare prat. Og bare prat synes jeg ikke noe særlig om. Det er noe med å ‘walk the talk’.

  3. Godt skrevet!
    Jeg er på Modum nå – og jobber med min ryggsekk. Det du skriver gir håp :)
    Alt godt!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: