Lena Ronge

Publisert i Harvest. Foto: Knut Røthe

Vi følger kartet, kjører under trange, mørke steinbroer. Mosegrodde kampesteiner langs veien ser ut som troll. Skrekken er å møte en av de lokale, en som kjenner de svingete veiene som sin egen bukselomme, en som fremdeles tenker han er udødelig.
I mai hvert år blir fruktbygda Valebø teppebelagt av 500 000 blomstrende frukttrær. Hvert fjerde norske eple kommer herfra, sier Knut. Han leser og jeg kjører.
Vi er på vei til en overnatting vi har gledet oss til. Vi har sett bilde av det på nettet.

Landskapet åpner seg, rad på rad med trær. Jeg forestiller meg lukten av en halv million frukttrær. Det er tidlig høst og fargene har overtatt deler av landskapet. Store jorder med beitende hester. Glemt er de mørke svingene vi har lagt bak oss. Glemt er trollene langs veien.

Harald Lunde tar i mot oss på gårdstunet i en av de minste grendene i Telemark. Knapt hundre fastboende. Skolen ble lagt ned for flere år siden. Han ler når vi spør om gjennomsnittsalderen i bygda.

Han bor på Vålerenga i Oslo. Men det er her, i Telemark, drømmene hans bor. Jeg hørte et sted at hvis ikke drømmene gjør litt vondt, er de ikke store nok, sier Harald før han viser oss rundt på gården. Haralds drømmer gjør ganske vondt.

Oldefaren til Harald kjøpte gården i 1912. Den gangen som et bruk, pensjonen var sikret. Fire kuer og dyrking av litt frukt og grønt, ga mat til familien. Da bestefar tok over, plantet han et arboret her, forteller Harald.

– Han var mer enn vanlig opptatt av nåletrær og plantet et arboret for å kunne forske, undervise og prøve ut hvilke tretyper som ville trives best i vårt klima. Da jeg overtok gården for ti år siden, kunne jeg konstatere at veldig, veldig mange nåletrær trivdes. Vi kunne knapt se ut av vinduet for bare trær som trivdes.

– Jeg har måttet hugge for å få luft. Men mye har jeg også beholdt. Dette treet for eksempel. Det får blå kongler. Konglene kommer i klaser og ser ut som store, blå ananas. Den engelske furua der oppe, man må være minst to personer for å holde rundt det. Og den svære stubben? Det er en tuja, tro det eller ei. En vits blant gartnere, er at avstanden mellom hver tujaplante burde være en kilometer.

Vi har sett den fra veien, den gjennomsiktige igloen vi skal sove i. Høyt der oppe, under himmelen ligger den. På veien opp dit, vil Harald fortelle mer om drømmene sine. Vi går ned til en lysning blant furuene, ser Norsjø der nede. Norsjø er en del av Telemarkskanalen. Derfra kan man seile med båt opp til Heddalsvannet og Notodden, forteller Harald. Akkurat her, mellom disse trærne, skal jeg bygge en tretopphytte.

I fjor sommer havnet Harald på et tretopphyttebyggeseminar i USA. Det han lærte der, vekket nysgjerrigheten til en nyslått pensjonist. Ville han klare å bygge en selv, med materialer fra gården i Telemark?
Vi ser det for oss, hører knirket i furua når vi ligger under dyna. Kjenner vinden som gjør at hytta duver som dønninger på havet. Våkner opp til synet av Norsjø.

Harald går videre. Han vil vise oss stedet der han skal grave en hobitthytte. Knut og Harald diskuterer forskjellen mellom hobitten og en vanlig  skogsnisse. Er de ikke ganske like? De trives i alle fall på steder som dette, ikke langt fra, men godt skjult fra mennesker. Akkurat det faktumet er de enige om, de to foran meg på stien.

Ved inngangen til Haralds hobittland står to gamle einere. De har ikke lenger nåler, men Harald har ikke hjertet til å ta dem ned. I folketroen har einer spilt en større rolle enn kanskje noe annet tre, forteller Harald.

– De ble mange steder ansett for hellige og særlig fornemme personer ble brent på bål av einer. Einerbark var dessuten godt mot ormebitt og einerbær vernemiddel mot underjordsfolk.
De to stammene på stien danner en slags portal. Bak portalen, en gylden eng. Her skal Harald grave. Dette er typisk hobittland, sier Harald. Perfekt for nisser også, mener Knut.

For å komme opp til knausen der igloen står, må vi over røtter og myk barnålsbunn. Harald forteller han ofte setter seg her oppe for å tenke. Vi ser blåne på blåne bak Norsjø. Vi ser den lille bygda der nede, to røde låver, ett hvitt hus. Det er helt, helt stille.

Harald inviterer til jegergryte på kjøkkenet i hovedhuset. Fra vinduet kan vi se opp på den lysende igloen. Fire generasjoners historie sitter i veggene her. Den ene av to stuer ble brukt til produksjon av honning i sin tid. Det ligger fremdeles en svak eim av søtt i rommet. I sofaen ligger et keyboard, i de to stolene står pappkasser som Harald har tenkt å sortere en dag. Han har vondt for å kaste, Harald.  Men faren min var enda verre, sier han unnskyldende. Han har ryddet i ti år, fra den dagen han overtok slektsgården, sier han. Men låven er fremdeles full. Loftet også. Av papirer, aviser, trekasser, himmelsenger, gummistrikker, tønner, stoler, plank, skruer, et skjøte fra forrige århundre, ukeblader, TV’er, ovner, lamper, bokser, ledninger, redskaper, syltetøyglass, river, spader, vaskemaskiner. Harald har en historie for alt. Vi glemmer nesten at vi har en lysende iglo som venter.

Høstkvelden er klar og litt kjølig. Vi legger oss med skogen tett på, himmelen over oss.  Hører en hund bjeffe nede i bygda. Sovner på et blunk.

Jeg våkner midt på natten og må gni meg i øynene. Stjernene, tusenvis av dem, rundt oss i alle retninger. Det er som å sveve på en madrass midt i himmelrommet. Hjertet banker, jeg blir svimmel av dette voldsomme. Går ut på den lille terrassen Harald har bygget, ser etter nisser i hobbittland.

Finnes dette, finnes nisser.

—–

Ta kontakt med harald@sjaavid.no hvis du vil drømme under stjernene!

Vil du lese flere reisesaker Knut og jeg har laget sammen?

1. Veien til Skrova
2. Tretopphytte, sett det på bucketlista!
3. Som å være ute, inne
4. Neste stopp Grønland

Fakta:
Arbor er det latinske ordet for tre, og et arboret er en botanisk hage for trær og busker. Formålet med et arboret er både å skape og å spre kunnskap om slike planter, og å ta vare på deres mangfold og genetiske ressurser. Videre skal arboretet bidra til økt naturforståelse og stimulere til større interesse for naturmiljøet generelt. Et arboret inneholder derfor et stort mangfold av planter, gjerne mer eksotiske og sjeldne arter fra lignende klimasoner fra andre deler av kloden. (Kilde: Rogaland Arboret)